El pie más distante Argentina i angrep
|
|  Yüklə 1.86 Mb.
|
Min metode – øving og ferdighet Til syvende og sist vil resultatene som kommer til uttrykk i denne oppgaven være avhengig av min, observatørens, øving og ferdighet i kampanalyse. Datamaterialet blir aldri bedre enn analysearbeidet. Undertegnede har sin bakgrunn og utdannelse i analyse fra Norges idrettshøgskole. Kamp- og spilleranalyse var kursemne på fagplanen for Mellomfag – Trenerstudiet, fotball 1997 – 1999. Gjennom dette kurset ble jeg rekruttert til arbeid med den såkalte VG – analysen i perioden våren 1998 til høsten 1999. Arbeidet ble utført ved NIH og jeg var en av flere studenter som bidro til å levere kampanalyser til VG i denne perioden. Sommeren 1998 leverte dette analyseteamet også datamateriale til danske Ekstrabladet. Analyser av de danske kampene under VM 1998. Under hovedfagsstudier, 1998 - 2000 ble også kampanalyse benyttet som metode. Dette arbeidet tok utgangspunkt i VM i Frankrike 1998. 29 kamper ble analysert4. Sommeren 2000 inngikk også undertegnede i NIHs team som analyserte effektive angrep under EM i Spania5. Disse ferdighetene i kamp- og spilleranalyse har siden blitt benyttet i forbindelse med trenervirke i to klubber som ledd i trening, kampforberedelse, analyse av eget lag og av motstandere. Disse klubbene er Follo Fotball (2001 – 2002, 2004 og 2007) og Kolbotn IL – kvinnefotball (2005 – 2006).
”Det er blitt sagt at ingenting er så praktisk som god teori. Teori har til hensikt å gjøre oss i stand til å forstå virkeligheten, blant annet ved å systematisere og forenkle. Kanskje er det nettopp dette som skiller god og dårlig teori. Teori som har til hensikt å gjøre oss i stand til å forstå vår virksomhet er for oss god teori.” (Bergo, Johansen, Larsen, Morisbak, 2002) Og med det sitatet innledes oppgavens teoretiske del. Et kapittel som først og fremst har til hensikt å klargjøre sentrale begreper i problemformuleringen(e). For det andre er formålet med denne delen av oppgaven å gjøre rede for den teorirammen som danner bakgrunn for min analyse av Argentinas angrepsspill under mesterskapet i Venezuela sommeren 2007. Med hvilke ”briller” observerer jeg Argentinas utvalgte kamper? Som det går fram av sitatet ovenfor, ser jeg det som nødvendig å forenkle virkeligheten, fotballkampene, på en slik måte at det er mulig for meg å gjøre observasjoner. Til slutt, som et siste, viktig punkt i teorikapittelet, vil jeg foreta visse avgrensninger. Skal jeg kunne trekke konklusjoner av de observasjoner jeg gjør, er jeg som observatør avhengig av ikke å se ”hele bildet”. Det er nødvendig å gjøre prioriteringer. – Dersom alt blir like gyldig, blir alt likegyldig, kunne en gang en trenerkollega fortelle. Visse faktorer og forklaringer, helt sikkert viktige, har jeg valgt å se bort fra for å kunne gi svar på problemstillingen.
I mitt analysearbeid har jeg benyttet meg av Bergo, Johansen, Larsen og Morisbaks definisjon av fotballferdighet. ”Fotballferdighet er hensiktsmessige handlingsvalg og handlinger for å skape og utnytte spillsituasjoner til fordel for eget lag”. (Ferdighetsutvikling i fotball – handlingsvalg og handling, Akilles 2002, s. 63) Denne definisjonen bygger på Svein Tore Rognlans forskningsarbeid på håndball og jeg vil i liten grad kommentere den. For utdypende klargjøring henvises det til de avklaringer som kommer til uttrykk i boken. Jeg ser det likevel som nødvendig å påpeke noen sammenhenger. Ikke minst den taktisk – tekniske helhetssammenhengen som ferdighetsbegrepet representerer. Formålet mitt med dette er først og fremst å avklare hvilke termer og begreper som vil bli brukt i denne oppgaven. Og ikke minst måten de vil bli brukt på. Som kjent har den taktisk – tekniske helhetssammenhengen: oppfatte – vurdere – bestemme – handle tradisjon i arbeidet med ferdighetsutvikling her til lands. Begrepet taktikk representerer i denne sammenhengen det spilleren velger å gjøre i spillsituasjonen og avhenger av spillerens evne til å oppfatte, vurdere og bestemme. Teknikk kobles til handlingen og beskriver måten spilleren løser en gitt oppgave på. I God fotballferdighet (1986)6 understreker Morisbak, Dreier, Skarsfjord at den enkelte spillers mulighet til å mestre aktuelle situasjoner i kamp avhenger av denne helhetssammenhengen. I sin doktoravhandling Individuelle handlingsvalg i lagballspill (2001) sier Rune Giske at taktikk og teknikk i treningslæren gjerne framstilles som to separate begreper. Begrepene er imidlertid uløselig knyttet sammen og i en fotballkamp er det sannsynligvis ikke mulig å skille mellom taktikk og teknikk ”I et lagballspill som fotball er taktikk og teknikk sammensveiset i spillsituasjonen, og taktikk viser blant annet til hvilken teknikk en spiller velger å bruke. Taktikk innebærer altså både valg av handling og måten den skal utføres på.” (Ferdighetsutvikling i fotball – handlingsvalg og handling, Akilles 2002, s. 68) I dagligtale, på treningsfeltet og ikke minst i ulike medier, opplever undertegnede fortsatt at skillet mellom disse begrepene eksisterer. Om det er heldig eller ikke, unngår jeg imidlertid å drøfte i denne besvarelsen. I Ferdighetsutvikling i fotball – handlingsvalg og handling (2002) utdyper forfatterne en rekke begreper knyttet til fotballferdighet og ferdighetsutvikling og innfører begrepene handlingsvalg og handling for ytterligere å forsterke helhetssammenhengen. Jeg understreker derfor at når det i denne oppgaven utføres analyse av Argentinas kamper under Copa America, vurderes spillernes ferdighet med utgangspunkt i definisjonen fra Ferdighetsutvikling i fotball – handlingsvalg og handling (2002). I hvilken grad lykkes spilleren(e) i å skape og utnytte spillsituasjoner til fordel for eget lag? Når jeg bruker tid på å avklare dette, har det også sammenheng med at begrepet teknikk vil bli brukt i besvarelsen. I den forbindelse understrekes det at når begrepet teknikk blir brukt, er det med utgangspunkt i de avklaringer som kommer til uttrykk i boken behørig omtalt. Begrepet teknikk vil altså bli brukt. Årsakene til dette er flere. For det første fordi det er nyttig å kunne skille mellom ulike måter å eksempelvis spille pasninger på. Det gir mening å snakke om pasningsferdighet som et uttrykk for hvorvidt en spiller oppnår å skape og utnytte en spillsituasjon til fordel for eget ved lag ved å spille en pasning. ”I forbindelse med begrepet fotballferdighet vil en ofte møte underbegreper som pasnings-, mottaks- eller taklingsferdighet. Det er ikke uvanlig å høre at en spiller har god pasningsferdighet. Med utgangspunkt i begrepet fotballferdighet betyr dette at spilleren ofte skaper og utnytter spillsituasjoner til lagets beste ved å velge og utføre en pasning til medspiller”. (Ferdighetsutvikling i fotball – handlingsvalg og handling, Akilles 2002, s. 75) I boken viser forfatterne til slike ferdigheter som delferdigheter, og sier videre at spillerens pasningsferdighet med andre ord utgjør en del av spillerens totale fotballferdighet. Begrepet delferdighet vil i denne besvarelsen bli brukt for å beskrive dette, og i analysen av Argentinas angrepsspill, vil ulike delferdigheter bli trukket fram som årsak til at spilleren(e) ofte mestrer de ulike kampsituasjonene de befinner seg i. Begrepet teknikk vil med andre ord i denne oppgaven bli benyttet for å beskrive hvordan en delferdighet utføres. Måten eksempelvis en pasning spilles på, vil bli omtalt som pasningsteknikk. Begrepet teknikk er å betrakte som et underbegrep til delferdighet, og i min besvarelse vil begrepet bli benyttet som et synonym til spillerens tekniske utførelse; den observerbare delen av spillerens handling. Denne begrepsbruken er i tråd med Ferdighetsutvikling i Fotball – handlingsvalg og handling (2002) og bygger på term- og begrepsapparatet som kommer til uttrykk i Nils Johan Sembs hovedfagsoppgave Effekt av to ulike former for feedbackmetodikk med henblikk på utvikling av tekniske ferdigheter hos unge fotballspillere (1987). Semb kategoriserer i denne oppgaven fotballteknikker med ball. ”Teknikk i fotball omfatter ikke bare én teknikk, men en rekke teknikker som blir kategorisert under tilslags-, mottak-, headings- og driblingsteknikker”. (Ferdighetsutvikling i fotball – handlingsvalg og handling, Akilles 2002, s. 68)
”Skulle turneren – i en svingstang – hatt de samme betingelsene som fotballspilleren har ute på banen, måtte turneren utført sine A-, B-, C- og D – momenter i svingstanga. Samtidig skulle en turner nr. 2 kommet opp i svingstanga og forsøkt å ødelegge arbeidsforholdene for turner nr. 1 ved å få han ned fra stanga.” (Ferdighetsutvikling i fotball – handlingsvalg og handling, Akilles 2002, s. 29) Som det går fram av oppgaven bygger min analyse av Argentinas angrepsspill på en operasjonalisering av begrepet fotballferdighet gjort rede for i forrige avsnitt. Ytterligere avklaringer er likevel nødvendige med utgangspunkt i oppgavens problemformulering(er). I Ferdighetsutvikling i Fotball – handlingsvalg og handling (2002), utfører forfatterne en analyse av arbeidskravene i fotball. Først og fremst blir dette gjort for å avdekke ulike dimensjoner ved forfatternes forståelse av begrepet fotballferdighet. En forståelse som er gjort gjeldene innenfor NFFs trenerutdannelse siden utgivelsen. Jeg ønsker likevel kort å gjøre rede for denne forståelsen. Dette da denne forståelsen, eller tilnærmingen om man vil, påvirker oppgavens problemformulering(er) og som følge av det; kampanalysen. Fotballspillet består av en individuell, en relasjonell og en strukturell dimensjon, sier Bergo, Johansen, Larsen og Morsibak (2002). Ferdighetsdimensjonene, som forfatterne kaller disse faktorene, er ikke separate delkomponenter, men uløselig knyttet sammen. De er disse dimensjonene som skal bidra til å utnytte spillsituasjonen. Spillsituasjonen som presenterer en fjerde dimensjon, kampen. ”Fotballferdigheten består av ulike dimensjoner som er uløselig knyttet sammen i fotballspillet. Det hindrer oss likevel ikke i å sette fokus på de enkelte dimensjonene for å systematisere og lette forståelsen av hva fotballferdighet er. Dette må skje under forutsetningen av at helhetssynet hele tiden ligger der i bakgrunnen”. (Ferdighetsutvikling i fotball – handlingsvalg og handling, Akilles 2002, s. 24) I denne oppgaven er fokus på de enkelte dimensjonene en nødvendighet, en premiss om en vil, for å kunne svare på spørsmålene under oppgavens problemstilling. En avklaring av ferdighetsdimensjonene følger.
Fotballferdighetens individuelle dimensjon rommer mer eller mindre det samme som begrepet ”individuelle ferdigheter” som flittig brukes i dagligtale. I fotballmiljø, på trenings- og kamparenaer, i mediene og på sportspuber og arbeidsplasser. I hvilken grad en spiller mestrer den aktuelle spillsituasjonen, avhenger av evnen til å velge og gjennomføre en hensiktsmessig løsning. Dersom spilleren ofte lykkes med dette, regelmessig over tid og under ulike forhold, snakker vi om en spiller med god individuell ferdighet. En forutsetning for dette er at spilleren råder over et stabilt repertoar av delferdigheter. En dyktig fotballspiller besitter ofte god pasnings, medtaks-, drible-, taklings- og avslutningsferdighet. Dette omtales i fagmiljøet ofte som basisferdigheter, et begrep som utmerket godt fortsatt bør gjelde som en samlebetegnelse for de sentrale delferdighetene fotballspillet forutsetter. I mitt analysearbeid av det argentinske landslagets angrepsspill, vil jeg forsøke å kartlegge hvilke delferdigheter og teknikker spillerne benytter seg av. De individuelle ferdighetene og forhold ved disse som synes å kunne forklare hvorfor argentineren lykkes i mestre de aktuelle spillsituasjonene under Copa America 2007. Ofte – stabilt og over tid. Når det er sagt. Må den gode fotballspilleren inneha alle disse delferdighetene, eller kan enkeltspillerens repertoar være mer begrenset eller annerledes? Kan hun eller han fortsatt betegnes som en spiller med god fotballferdighet? Og ikke minst: Må alle spillerne på laget være i besittelse av alle de ulike delferdighetene, basisferdighetene, for at vi skal framstå som et godt fotball – lag? Aller helst, naturligvis. Sannsynligheten for å utvikle et storlag er nok større dersom samtlige spillere har velutviklede basisferdigheter, men det er ingen garanti i seg selv. Hvorfor? Jo, ganske enkelt fordi fotball er et lagspill.
Av mange årsaker kan spillernes repertoar av delferdigheter variere innenfor et lag. De ulike rollene på banen gir utviklingsmulighet for nettopp dette, og spillere med ulikt ferdighetsrepertoar vil ha gode muligheter for å kunne utfylle hverandre godt på banen. Et komplementært lag, brukes som begrep for å beskrive dette. I et lag hvor spillerne utfyller hverandre gjennom de ulike egenskapene, ressursene og ikke minst ferdighetene de besitter, vil være både dynamisk, fleksibelt og uforutsigbart for motstanderlaget i kamp. Forutsigbare for hverandre, riktignok. Gitt at spillerne kjenner hverandres sterke og svake sider og er i stand til å ”sette hverandre opp” i situasjoner hvor den enkelte spiller får størst mulighet til å utnytte akkurat sine sterkeste sider. Så ofte som mulig. Da kan vi si at laget samhandler, eller har gode relasjonelle ferdigheter. Relasjonelle ferdigheter defineres som ferdigheter to eller flere spillere besitter sammen, og den relasjonelle dimensjonen er flere spilleres evne til å lese spillet på samme måte og handle samtidig og samstemt, sier Bergo, Johansen, Larsen og Morisbak. ”En handling i laget utleder samtidige handlinger og bevegelser hos medspillere. Denne dimensjonen av ferdigheten i laget utvikles i et samvirke mellom de ulike spillerne og en felles forståelsesramme for samtidige valg.” (Ferdighetsutvikling i fotball – handlingsvalg og handling, Akilles 2002, s. 26) I mitt analysearbeid kan jeg vanskelig avgjøre hvorvidt de argentinske spillerne leser spillet på samme måte. En studie med hensikt å avdekke dette, ville kreve andre metoder, fortrinnsvis intervjuer med spillerne involvert i den aktuelle kampsituasjonen. Derimot kan jeg i mitt arbeid lete etter spillsituasjoner i de argentinske kampene hvor spillerne synes å handle samtidig og samstemt, og i denne oppgaven er spillernes relasjonelle ferdigheter, den relasjonelle dimensjonen, gjort til gjenstand for analyse. Den relasjonelle dimensjonen har i enda større grad muligheter for å blomstre om hele laget har en felles forståelse for lagets samhandling, sier Bergo, Johansen, Larsen og Morisbak. En slik felles forståelse handler om lagorganisering og struktur.
Kjært barn har mange navn, sier et ordtak. Og det er vel heller ikke til å stikke under en stol at vi her til lands er sterke i troen på at et solid kollektiv, et lag som samhandler godt, er i stand til å overliste elleve individualister. Det norske herrelandslagets suksess på nittitallet viste oss det, sammen med Rosenborgs smått eventyrlige Champions League – resultater i samme periode. Bortepoeng på Stamford Bridge og seier på Campo De Mestalla i Valencia, høsten 2007, har vel heller svekket oppfattelsen vår av dette. Lagorganisering, kollektive retningslinjer, lagtaktikk, -system, -formasjon og -strategi er sammen med begreper som lagets struktur og spillestil eksempler på begreper som flittig benyttes i det fotballfaglige miljøet i Norge. Kanskje i større grad enn i andre land. Samtlige av disse er nært beslektet med hverandre og knyttes til måten laget opptrer sammen på ute på banen. Felles retningslinjer og kjøreregler i møte med en motstander. ”Disse felles ideene og retningslinjene for laget bidrar til å redusere alle de synsinntrykk en spiller kan ta inn i en gitt spillsituasjon, og gjøre det enklere å velge en hensiktsmessig løsning av situasjonen. Felles kjøreregler er med på å systematisere omverden og reduserer antall handlingsalternativer.” (Ferdighetsutvikling i fotball – handlingsvalg og handling, Akilles 2002, s. 27) Det er i den forbindelse fristende å påpeke at begrepet synsinntrykk neppe er dekkende. Det vil være riktigere å snakke om sanseinntrykk. Fotballspilleren henter ikke informasjon utelukkende gjennom synet, men derimot mottas signaler og stimuli fra et bredt spekter av sanseorganer. Uansett: Lagets felles kjøreregler vil påvirke de valgene spillerne treffer, og derigjennom handlingene. Det være seg bevegelser, pasninger, avslutninger eller taklinger. I så måte framstiller dette den strukturelle dimensjonen av fotballferdigheten. Nå har jeg dessverre ikke hatt anledning til å være tilstede på Argentinske landslagstreninger, i garderoben eller på spiller- og trenermøter. Språkbarrierer er vel i den forbindelse det minste problem. Av den grunn kan jeg vanskelig si noe om hvordan Argentina ”ønsker å spille spillet” mot sine motstandere under Copa America 2007. Derimot har jeg muligheten til å vurdere strukturelle forhold, det som synes som lagets kjøreregler eller retningslinjer, slik de framkommer av TV – bildene jeg har til disposisjon. I denne besvarelsen vil dette komme til uttrykk innledningsvis i resultat- og diskusjonskapittelet. Som et grunnlag for vurderingen av spillernes individuelle og relasjonelle ferdigheter. Den strukturelle ferdighetsdimensjonen griper aktivt inn i måten spillernes individuelle og relasjonell ferdigheter kommer til uttrykk på. Det samme er i like stor grad tilfelle når vi møter en motstander i kamp..
”I en fotballkamp er motstanderlaget i aller høyeste grad med på å bestemme om vi lykkes eller ikke. Det er ikke nok å forholde seg til medspillere, både i angrep og i forsvar må en kontinuerlig forholde seg til motspillere.” (Ferdighetsutvikling i fotball – handlingsvalg og handling, Akilles 2002, s. 100) I mange framstillinger av et lags taktikk, retningslinjer eller prestasjoner utelates motstanderlagets betydning for det som utspiller seg på banen, sier forfatterne videre og kaller det en mangelfull virkelighetsbeskrivelse. Derfor kommer kampdimensjonen eksplisitt til uttrykk i definisjonen av fotballferdighet, det handler om å skape og utnytte spillsituasjoner til fordel for eget lag i kamp mot et annet. I spill og motspill, der motstanderne på den ene siden virker begrensende på vårt lags muligheter. På den andre siden gir motstanderne oss muligheter.
På Ullevaal 22.8.2007, var undertegnede så heldig å kunne observere den argentinske målvakten, Oscar Ustari, under oppvarming. Etter mine antagelser brukte Ustari oppvarmingen til blant annet å forberede seg på en av Norges sterke sider, avslutning etter høye innlegg i luftrommet foran det argentinske målet. Som kjent stilte Norge med både Steffen Iversen, John Carew og Brede Hangeland i denne kampen. Spillere som kan sies å ha kompetanse nettopp i denne delen av spillet. Ustari mottok innlegg fra korridorene på begge sider av banen. Innlegg han etter god timing og spenst plukket ned på en effektiv og elegant måte. Uten motstander, riktignok. Det er likevel ikke poenget med historien, det er derimot følgende. Etter å ha fanget ballen, spilte Ustari umiddelbart pasning på halvspretten til innleggeren i motsatt korridor. En pasning på 40 – 50 meter med stor kraft og uten sideskru. Og ikke minst med bemerkelsesverdig presisjon. Hver gjentakelse av de 15 – 20 jeg kunne observere etter at jeg oppdaget det. Hvor mange slike pasninger spilte Ustari i løpet av kampen? Ingen. Og Norge scoret på heading etter innlegg.
Jeg har i avsnittene ovenfor gjort rede for den teoretiske rammen som ligger til grunn for kampanalysen jeg har utført på de argentinske kampene i Venezuela 2007. Som det kommer til uttrykk legger min metode, kalt objektiv kampanalyse, begrensninger for hva jeg er i stand til å observere. Visse, og sikkert avgjørende, faktorer vil simpelthen være umulige å kartlegge gjennom TV – bilder. Øvrige begrensninger vil også gjøre seg gjeldende. Fotballspilleren møter en rekke krav i en spillsituasjon, sier Bergo, Johansen, Larsen og Morisbak (2002): ”Det stilles krav til den individuelle dimensjonen av spillerens ferdighet. (…) I tillegg må løsningen være hensiktsmessig sett i forhold til medspillerne. Den relasjonelle dimensjonen av spillernes ferdigheter blir satt på prøve. En viktig forutsetning for dette er at spillernes valg og utførelse er i tråd med de kollektive retningslinjene for laget (…). Kampens klima vil påvirke både handlingsalternativer og handlingsvalg. I tillegg stilles det krav til spillernes fysiologiske, psykologiske og sosiale ressurser.” (Ferdighetsutvikling i fotball – handlingsvalg og handling, Akilles 2002, s. 32) TV – og videobilder gir naturlig nok liten mulighet til å vurdere spillernes fysiologiske, psykologiske og sosiale ressurser. I en analyse av argentinernes fotballferdighet vil jeg av den grunn nødvendigvis risikere å gå glipp viktig informasjon. I det minste så lenge en betrakter disse ressursene som sentrale faktorer som påvirker spillerens fotballferdighet, og det understrekes at forfatteren er av den oppfatning. En kan vanskelig uttale seg om spillernes fysiologiske, psykologiske og sosiale ressurser ved hjelp av videobilder., noe som definitivt er en svakhet når hensikten er å avdekke individuelle og relasjonelle forhold avgjørende for ferdigheten til argentinske landslagsspillere. Det samme kan sies når det er snakk om å avlede læringsmomenter på bakgrunn av dette. Det understrekes at min analyse ekskluderer forklaringer som tar utgangspunkt i disse ressursene, men som følge av min pragmatiske tilnærming til temaet, tar jeg meg likevel visse friheter i denne besvarelsen. Det blir blant annet for fristende å stille spørsmål om årsaken til at Argentina i finalen taper mot Brasil. For det gjør Argentina. Hver gang. Har dette med psykologi å gjøre eller er det fordi Brasil, gjennom sine individuelle og relasjonelle ferdigheter og struktur, ofte vipper kampene mot Argentina i sin favør. Eller er det snarere slik at Argentina snubler i møte med ”storebror” av den enkle grunn at det er det Brasil i Argentinas øyne er? Storebror, altså. I så fall handler det om psykologi, og det vil ikke minst være naturlig å berøre temaet i forbindelse med spillernes individuelle ferdigheter under resultat- og diskusjonskapittelet. Og ikke minst når det blir snakk om læringsmomenter i aktiviteter på treningsfeltet når en tenker praktisk – metodiske konsekvenser av mine funn. 
|