El pie más distante Argentina i angrep
|
|  Yüklə 1.86 Mb.
|
Bilde 4: Juan Román Riquelme og Gabriel Heinze. I aktivitet på treningsfeltet.
”Argentinas evne til å variere blir deres styrke, trygt pasningsspill, bevisste løp og stort trykk når de kommer (…) De er taktisk kloke, har et klart mønster og tanke for hva de skal gjøre når de spiller mot lag i balanse (…) Et rutinert og taktisk sterkt mannskap, med god balanse i laget med utpregede ferdigheter defensivt som offensivt.” (Norges Fotballforbunds VM – observasjon 2006) ”Argentina framsto med en angrepsvilje og ferdigheter man sjelden ser. Mange meget gode kombinasjoner der tekniske ferdigheter krydres med gode samhandlingsrelasjoner. Stor vilje til å gå i angrep – spesielt de fremste fem, men etter hvert kommer også backene med – spesielt 3 Sorin. Fantastisk pasningsspill i høyt tempo. 6 meget vakre mål (2 – 0 etter 26 trekk uten at motstander får låne ballen), gjennombruddspasninger, gjenvinninger, individuelle prestasjoner av høy kvalitet er der ved alle målene.” (Norges Fotballforbunds VM – observasjon 2006) Som det kommer fram av sitatene ovenfor er disse hentet fra NFFs VM – observasjoner under mesterskapet i Tyskland 2006. Sitatene, og rapporten for øvrig, beskriver et lag som angriper med mange spillere, med et klart mønster og gode pasningskombinasjoner. Fantastisk pasningsspill i et høyt tempo, er et superlativ som blir brukt av de norske observatørene. Angrepsvilje og individuelle prestasjoner av høy kvalitet, krydret med gode samhandlingsrelasjoner er eksempel på andre. Et lag uforutsigbart for motstanderen gjennom evne til variasjon i eget spill. Og for ikke å glemme det kanskje aller vesentligste; ferdigheter man sjelden ser. Det er fristende å si som Knut Hamsun: ”St. Hans 1948. I dag har Høiesteret dømt, og jeg ender min skrivning.” (På gjengrodde stier, Gyldendal Norsk Forlag, 1976, s. 335)7 Fristende fordi det argentinske landslaget framsto på samme måte under mesterskapet i Venezuela et år seinere. Motstanderne het denne gangen verken Serbia & Montenegro eller Elfenbenskysten som tilfellet var da Argentina ble observert med den norske delegasjonen ringside i Tyskland. Like fullt framsto Argentina, etter mitt syn, like ”ekstraordinære” som for et år tilbake. Om mulig bare enda bedre. Hvorfor? Når jeg videre i denne besvarelsen skal forsøke å diskutere dette ut fra de observasjonene jeg har gjort, vil det være ut fra følgende struktur. Innledningsvis i dette kapittelet vil jeg diskutere generelle prinsipper for Argentinas angrepsspill jeg gjennom mine observasjoner mener å kunne avlede. Strukturelle forhold og retningslinjer for laget som for meg framstår som gjennomgående under Copa America 2007. Etter min oppfatning tar disse utgangspunkt i kunnskap om fotballspillet, faktorer som er av betydning for å lykkes i kamp under spill og motspill. Samtidig representerer disse kjørereglene føringer for hvordan Argentina ”ønsker å spille spillet”. I så måte oppfatter jeg utviklingen av spillerens ulike roller i laget som en så sentral faktor at den vanskelig lar seg komme utenom. Ulike roller i det argentinske laget vil derfor bli diskutert. I siste del av kapittelet skal jeg konsentrere meg om de individuelle og relasjonelle forholdene jeg finner avgjørende for ferdigheten(e) til argentinske landslagsspillere, slik problemstillingen forutsetter. Samtidig som intensjonen er å se hvordan laget gjør seg nytte av disse forholdene i sitt kollektive angrepsspill. Sist, men ikke mindre viktig, vil dette kapittelet inneholde forslag til læringsmomenter undertegnede kan ta med seg ut på feltet i eget arbeid.
”I de fleste beskrivelser av et lags taktikk, retningslinjer eller prestasjoner utelates motstanderlagets innvirkning på det som skjer ute på banen. Dette er en mangelfull virkelighetsbeskrivelse. Motstanderlagets opptreden vil alltid prege et lag. Det er om å gjøre å være bevisst det” (Ferdighetsutvikling i fotball – handlingsvalg og handling, Akilles 2002, s. 100) Dette som en viktig retningslinje for undertegnede i min beskrivelse av Argentinas angrepsspill. Intensjonen er at dette kommer til uttrykk i teksten. Skulle perspektivet forsvinne, ber jeg likevel leseren være oppmerksom på at analysen er foretatt med dette som utgangspunkt. Figurer og bilder blir nødvendigvis statiske og yter ikke spillet og dynamikken rettferdighet. Min påstand er imidlertid at Alfio Basiles team og spillere var dynamikken bevisst når de forberedte seg i forkant av mesterskapet i Venezuela. Måten de presenterte seg på under kamp tyder på det. La oss likevel starte med et statisk begrep.
Begrepet formasjon viser til spillernes posisjoner i forhold til hverandre under kamp, sier Bergo, Johansen, Larsen og Morisbak (2002). Det er et statisk begrep som viser til de utgangsposisjonene spillerne har på banen. Argentina brukte formasjonen (1) – 4 – 4 – 2 under Copa America. De argentinske spillerne er på figuren markert med rød farge, draktnummer brukt under mesterskapet og navn på spiller. Elleveren på figuren er identisk med startoppstillingen i Argentinas to første kamper i Venezuela. 
Figur 1: Argentinas formasjon under Copa America 2007 Formasjonen (1) – 4 – 4 – 2 ble brukt under hele mesterskapet. Det bakerste leddet er organisert i en firer, og termene som kommer til å bli brukt videre i oppgaven for å beskrive disse posisjonene, er høyre og venstre back, høyre og venstre midtback. Videre organiserer Basile midtbaneleddet i en ”diamant” med en spiller i dyp midtbaneposisjon, heretter kalt midtbaneanker. Denne spilleren var under mesterskapet Javier Mascherano (14) med unntak av 3. gruppespillskamp mot Paraguay. I denne kampen hvilte også Juan Román Riquelme (10) som i øvrige kamper spilte i en fremskutt posisjon i midtbaneleddet. Spilleren har, som figuren viser, en utgangsposisjon like bak spissene og omtales heretter som framskutt midtbanespiller. De to siste midtbanespillerne omtales henholdsvis som høyre- og venstre indreløper. På topp spiller Argentina med to spisser. Disse vil heretter bli omtalt som frontspillere, høyre og venstre.. Basile er trofast til utgangsformasjonen. Han iverksatte etter mine observasjoner ingen formasjonsendringer under kampenes gang. I kampen mot Paraguay, hvor syv nye spillere figurerer i startoppstillingen, og Argentina allerede var kvalifisert for videre spill, er også formasjonen den samme. I finalen, da endringer kunne vært et virkemiddel for å snu et underlege, ble heller ingen endringer foretatt. Nå bør det bemerkes at Brasil satte inn 3 – 0 i det 68. minutt. En viss resignasjon i det argentinske laget er mulig å observere i den halve omgangen som gjenstår. Innbytte forgikk naturlig nok underveis i kampene og endringer ble gjort fra kamp til kamp. Hernan Crespo (9) startet for eksempel kun de to første kampene i mesterskapet grunnet skade. Spilleren(e) som erstattet Crespo i startoppstillingen, kom imidlertid inn i samme posisjon på banen. Dette er også tilfelle for bytter under kampenes gang, innbytterne overtok utgangsposisjonene til spillerne de erstattet. Mine observasjoner forteller meg at Alfio Basile og Argentina er bevisste i sitt valg av formasjon under mesterskapet, og at Argentina har et motiv for å være konsekvente i valget av formasjon. Spillerbyttene underveis i mesterskapet forsterker denne oppfatningen. Argentina ønsker minimale forandringer i spillernes posisjoner i forhold til hverandre under kamp. Utgangsposisjonene på banen er de samme fra kamp til kamp og underveis i enkeltkamper. Jeg understreker imidlertid at dette er antagelser basert på de observasjoner jeg har gjort. Årsakene til at Argentina i liten grad velger å gjøre slike endringer skal jeg komme tilbake til. Først skal jeg imidlertid diskutere formålet med det valget Argentina gjør med hensyn til formasjon. Hvorfor benytter Argentina formasjonen (1) – 4 – 4 – 2 ”med diamant” under mesterskapet? Hva ønsker laget å oppnå?
Som det går fram av figuren gir Argentina gjennom sin utgangsformasjon avkall på breddealternativer i sidekorridorene. Med sidekorridorer menes områdene utenfor straffesparkfeltet og en tenkt forlengelse av denne i banens lengderetning8. Bredde i spillet ivaretas hovedsakelig av backene, Javier Zanetti (8) til høyre og Gabriel Heinze (6) til venstre. Utover dette er det frontspillerne som gir alternativer i bredde ved at de slipper seg ut i sidekorridorene på offensiv tredjedel. Særlig gjelder dette Lionel Messi (18) til høyre. Når Hernan Crespo (9) erstattes grunnet skade, foregår denne bevegelsen også fra den andre frontspillerens side. Denne posisjonen erobret Carlos Téves (11) utover i mesterskapet. I regelen gir laget avkall på breddealternativer, selv om det under spillets gang forekommer at indreløperne beveger seg ut i banens sidekorridorer. Til tross for at høyre indreløper, Juan Veron (20) og venstre indreløper Esteban Cambiasso (19) tidvis utfører disse bevegelsene, er det riktig å si at Argentina i prinsippet opererer uten typiske flankespillere. Dette synes for meg å være et bevisst valg. En strategi som tar utgangspunkt i kunnskap om fotballspillet og forventninger om hvordan kampen(e) under Copa America vil utspille seg. Etter mitt syn velger Argentina sin formasjon ut fra forventninger om hva som møter dem i kamp. Hvordan ser motstanderne ut? Lagets motstandere under Copa America, møter Argentina utelukkende med lav eller normal presshøyde. Kun unntaksvis, ved stor mulighet for gjenvinning, velger motstanderne å presse Argentina med et situasjonsbestemt, høyt press. Hovedsakelig møter Argentina lag som i forsvar er i god balanse gjennom mange spillere bak ballen og som er opptatt av å nekte Argentina rom foran og bak sitt bakerste ledd. Motstanderne konsentrerer spillerne i laget langt tilbake på egen banehalvdel – foran sitt eget straffesparkfelt. Dette er ikke enestående for motstanderne Argentina møter under Copa America 2007. I sin skriftlige Trener – III – oppgave refererer Pål Arne Johansen til Egil ”Drillo” Olsens uttalelse fra kommentatorplass, 51 minutter ut i Champions League kampen mellom Chelsea og Barcelona den 27.10.2006: ”Her er det potte tett sentralt, og da må de ut på kanten for å få lagt inn” (”Potte tett!” Hvordan slippe inn få mål i fotball?, 2007 s. 22) Nå er kanskje ikke den fotballfaglige ekspertisen i Argentina spesielt fortrolig med Olsens kommentar fra Stamford Bridge. Ei heller Johansens Trener – III – oppgave. Derimot later det til at budskapet fra vår tidligere landslagssjef og vår nåværende assistent for kvinnelandslaget, har nådd fram. Kunnskap om forsvarsorganisering, hvilke prioriteringer som blir gjort, er etter min oppfatning velkjent i Argentina. Lenge før sommerens mesterskap. Denne kunnskapen utnytter Argentina i sitt angrepsspill, og neste avsnittet omhandler angrepsprinsipper som framstår som typiske for hvordan Argentina forsøker å bryte ned motstandernes forsvarspill. Jeg understreker at dette er antagelser på bakgrunn av gjennomført observasjon; kampanalyse. Jeg har ingen forutsetninger for å kunne hevde at det jeg kommer fram til er korrekt, utover det jeg er i stand til å observere gjennom videoanalysen.
Argentina er bevisste i sin strategi for hvordan de skal skape og utnytte rom. Gjennom valg av formasjon og organiseringen av midtbaneleddet skapes rom i banens sidekorridorer på begge sider. Gjennom en utgangsformasjon hvor typiske flankealternativer er fraværende, åpner Argentina store områder, rom, utenfor motstanderlaget på begge sider av banen. Disse rommene vet Argentina å utnytte. Laget velger imidlertid ikke å utnytte disse rommene før det gjør virkelig ”vondt” for motstanderne. For det første tvinger Argentinas bruk av disse rommene, motstanderlaget til å stadig å måtte forflytte seg kollektivt fra side til side; sideforskyvning. Begrepet sideforskyving faller innenfor prinsippet om konsentrering, men brukes gjerne når ballfører befinner seg i banens sidekorridorer. Samtlige av Argentinas motstandere må sies å være opptatt av konsentrering i sitt forsvarsspill. Begrepet beskriver hvordan laget i forsvar kollektivt beveger seg mot ballfører for å gjøre området trangt rundt angriperen med ball. Disse bevegelsene koster krefter, noe som ofte kan synes som hensikten med Argentinas bruk av disse rommene. Som det går fram av kampresultatene kan dette se ut til å fungere. Argentina scoret 16 mål under mesterskapet. 11 av disse ble scoret i 2. omgang. For det andre tyder mine observasjoner på at Argentina sjelden har til hensikt å utnytte disse rommene for å skape målsjanser og mål i en tidlig fase av angrepet, eller når ballen befinner seg på egen banehalvdel. Dette gjelder spesielt angrep mot etablert forsvar; når motstanderlaget er i balanse. Brukes i disse situasjonene et breddealternativ i sidekorridor, hovedsakelig gjennom backene Zanetti (8) og Heinze (6), kan en forvente en vending av spillet til motsatt korridor. Ved siden av å trette ut motstanderen, kan det se ut som om hensikten med utnyttelsen av disse rommene er å skape nye rom sentralt i banen. Ved å framprovosere stor forflytning i forsvarende lag, ser det også ut til at Argentina øker sannsynligheten for å skape rom mellom spillerne i forsvarende lags midtbane- og/eller bakre ledd. Disse rommene er den framskutte midtbanespilleren, Riquelme (10) dyktig til både finne og utnytte. Riquelme var Argentinas beste ”poengplukker” i mesterskapet og ble også lagets toppscorer med sine fem mål. Scoring i mot gjør ”vondt” For det tredje er Argentina, som alle andre fotball-lag, opptatt av å skape og utnytte rom effektivt med tanke på å skape målsjanser og scoringer. Gjennom hurtig og presist pasningsspill og gode samhandlingsrelasjoner utnytter Argentina ofte rom i sidekorridorer på motstanderlagets halvdel. Kombinasjonsspillet blir for øvrig mer grundig beskrevet senere i oppgaven. Slik det ser ut for undertegnede, er det først og fremst i disse områdene Argentina ønsker å utnytte ledige rom i korridorene. Det er imidlertid på sin plass å bemerke at lagets backer, Zanetti og Heinze, ikke nødvendigvis velger å slå tidlige innlegg selv om de stadig har ballkontroll i disse områdene. Ofte vendes spillet og rom skapt i motsatt korridor utnyttes gjennom bakrom eller mellom spillere i motstandernes bakerste lagdel. Har Argentina mulighet til å utnytte disse rommene, gjør de i sitt angrepsspill aller helst det. I disse situasjonene framstår laget gjennombruddshissig og ballføreren utnytter ofte bakrom eller rom i bakre ledd til å ”skjære” rett mot mål eller til å slå innlegg. 
Bilde 5. Venstrebacken, Gabriel Heinze, i ekstatisk jubel etter sin 1 – 0 scoring i semifinalen mot Mexico. ”Som følge av banestørrelsen og antall spillere på banen vil det i prinsippet alltid finnes rom for angriperne å spille i. Det vil være umulig for laget i forsvar å ha kontroll på samtlige rom på banen, og derfor vil laget som har ballen, kunne utnytte dette. Problemstillingen er heller hvilke rom som er hensiktsmessig å utnytte, om det er mulig, og i så fall på hvilken måte de kan utnyttes.” (Ferdighetsutvikling i fotball – handlingsvalg og handling, Akilles 2002, s. 100) De argentinske spillerne vet hvilke rom de skal utnytte til hvilken tid. Gjennom sin utnyttelse av rom skaper også Argentina nye rom å spille i. Likevel. Finnes det andre retningslinjer i det argentinske angrepsspillet for hvordan skape rom? For ballen har de jo nesten hele tida.
Nå skal jeg selvsagt være forsiktig med å antyde generelle retningslinjer det argentinske laget har for sitt angrepsspill. På bakgrunn av det jeg har sett, er det likevel fristende å forsøke med et generelt prinsipp for hvordan Argentina går fram for å skape rom. En retningslinje som kun implisitt fanges opp av avsnittene ovenfor. Der hevder jeg at det som følge av Argentinas formasjon og organisering av midtbane- og frontleddet skapes rom i sidekorridorene. Rett og slett fordi Argentina spiller uten typiske flankespillere i disse lagdelene, og fordi motstanderne vil prioritere å nekte Argentina rom sentralt i banen; foran, i og bak bakerste ledd.. Rom jeg for øvrig mener Argentina vet å gjøre bruk av. Deriblant ved å nyttiggjøre seg konsentreringen i forsvarende lag, de kollektive bevegelsene mot ballfører i den hensikt å gjøre det trangt og vanskelig for angriperen med ball. Dette utnytter Argentina på ytterligere én måte for å skape rom. Illustrasjonen, beskrivelsen, av det argentinske lagets pasnings- og kombinasjonsspill vil bli grundigere utført seinere i oppgaven. Der vil jeg skissere ulike samhandlingsrelasjoner laget gjør bruk av for å skape rom. Sentrale elementer er naturlig nok spillernes samtidige bevegelser i forhold til hverandre. Sammen med det hurtige og presise pasningsspillet. Ut fra mine observasjoner kan det synes som om Argentinas pasningsspill utføres etter en retningslinje som sier: Bruk små rom for å skape store rom andre steder. Med bruk mener jeg å oppnå ballkontroll i situasjoner hvor de ledige områdene framstår små og trange. Ofte ekstremt trange. Ballkontroll oppnås etter føring/dribling inn i disse rommene eller ved å utføre pasningskombinasjoner. Ved å bruke disse rommene til hurtig pasningsspill, oppnår Argentina at konsentreringen i motstanderlaget forsterkes ytterligere. Med det resultat at større rom blir ledige andre steder. ”Trekantspill” eller to – tre pasninger på få berøringer gjør at store rom kommer til syne andre steder på banen. Det samme er tilfelle ved føring/dribling. En enkel pasning bort fra dette området, gir svært gode betingelser for å utnytte ledige rom som har blitt skapt på denne måten. I tillegg er det verdt å bemerke at skulle argentinerne miste ballkontroll i slike situasjoner, er de så gunstig posisjonert i forhold til hverandre at de ofte gjenvinner ballen umiddelbart. Konsentreringen i motstanderlaget er i disse situasjonene fortsatt stor og rom kan utnyttes etter samme mønster som over. Punktet om spillernes posisjoner i forhold til hverandre, vil bli mer utførlig diskutert i avsnittet som omhandler Argentinas balanse i angrepsspillet. 
Bilde 6. Juan Román Riquelme, Argentinas #10, utnytter gjerne små rom. Også i semifinalen mot Mexico Argentina er dyktige til å skape og utnytte rom, dyktige til å bryte ned motstandernes forsvarsorganisering. Laget varierer mellom ballbesittelse og gjennombruddshissighet. Ballbesittende for å trette ut motstanderen og/eller for å skape nye rom. Gjennombruddshissige når det er snakk om å utnytte rommene de prioriterer å bruke. Ut fra mine observasjoner er det naturlig nok vanskelig å avgjøre om dette er et resultat av spillernes relasjonelle og individuelle ferdigheter eller om det kommer som en følge av felles retningslinjer i møte med en motstander. Kjøreregler som skal gjøre det enklere å velge en hensiktsmessig løsning i spillsituasjonen, individuelt eller sammen med andre. I en flerdimensjonal tilnærming til problemområdet er det heller ikke et poeng å kunne avgjøre dette. I realiteten er nok dette spørsmålet mer av inntresse for meg i arbeid med oppgaven enn av virkelig praktisk interesse. Jeg slår med bakgrunn i mine observasjoner uansett fast at Argentina i sitt angrepsspill, spesielt i angrep mot etablert forsvar, skaper og utnytter rom på følgende måte: Argentina skaper og utnytter rom ved å legge store rom ledige. Disse rommene utnyttes når det er hensiktsmessig for å kunne skape målsjanser og score mål. Sekundært utnyttes rom ledige til å skape nye rom sentralt i banen; rom i motstandernes midtbaneledd, mellomrom, rom mellom spillere i motstandernes bakre ledd og bakrom. Store rom legges i tillegg ledige for å kunne utnyttes til å trette ut motstanderlaget over tid. Argentina skaper rom gjennom pasningsspill og/eller føring/dribling i små og trange områder. Pasningsspill og/eller føring/dribling sentralt i banen, skaper rom i banens sidekorridorer; i mellomrommet, utenfor spillerne i motstanderens to bakerste ledd og i bakrom. Pasningsspill og/eller føring/dribling i sidekorridor skaper tilsvarende, bare større, rom i motsatt korridor. Hvilke øvrig retningslinjer for Argentinas angrepsspill kommer til uttrykk i kampene under Copa America?
”Vi hadde ikke bruk for å forsvare oss, vi forsvarte oss med ballen. For det var Basiles plan. Han sa til oss: «Hør nå etter, dersom vi stiller opp sånn som jeg ønsker lagoppstillingen, Med Maradona, Caniggia, Balbo, Batistuta, Simeone og Redondo, taper vi 5 – 0. Men dersom vi venner oss til å være hverandres skygger når vi har ballen, å komme litt ned på banen og gi litt mer enn en hjelpende hånd, noen ganger den ene, andre ganger den andre, så vil tingene fungere.» Og jeg skal love dere at det fungerte.” (Diego Armando Maradona, Maradona – Verdens beste fotballspiller, 2001, s. 206) I forrige del av dette kapittelet gjorde jeg rede for hvordan Argentina utnytter rom gjennom valg av formasjon og organiseringen av midtbaneleddet. Laget gir med sin utgangsformasjon avkall på breddealternativer i angrepsspillet. Mangelen på utpregete flankealternativer, og ”diamant” – organiseringen i midtbaneleddet, legger områder på banen ledige. Rom Argentina siden utnytter når laget finner det hensiktsmessig. Like framtredende i Argentinas angrepsspill som begrensninger i breddealternativer, er imidlertid lagets prioritering av dybdealternativer når de angriper. Skal en tro på sitatet ovenfor, var Basile allerede under sin forrige periode som landslagssjef (`91 - `94) opptatt av å vurdere gevinst mot risiko i angrepsspillet. Dristig i valg av spillertyper i laget, riktignok. Spillere som Maradona, Caniggia, Balbo, Batistuta og Redondo ble vel sjelden beundret for sin kompetanse i forsvarsspillet. Snarere tvert i mot. Men Basile hadde en plan, hevder Maradona. Før han lover oss at det fungerte. Nå skal en være forsiktig med å legge for mye i et sitat hentet fra selvbiografien til en tidligere stjernespiller. Ikke alle hendelser presenteres nødvendigvis slik de utspilte seg i virkeligheten. Det jeg imidlertid kan slå fast, er at Basiles mannskap under sommerens mesterskap i Venezuela framsto som gjennomgående dyktige i sine vurderinger av gevinst mot risiko i angrepsspillet. Gode posisjonering mellom spillerne i eget lag gjør at Argentina kan angripe samtidig som de opprettholder god balanse i eget lag. Balanseforhold de tjener på når laget mister ballen. Enten for å vinne ballen tilbake, eller for å hindre gjennombrudd og scoringer i mot. Og dette hevder jeg, til tross for at Argentina ble kontret i stykker av Brasil i finalen under Copa America. Fotball er og blir tilfeldighetenes spill. Tross alt. Fotball henger sammen, sier Pål Arne Johansen i sin trener – III – oppgave. En skal, i følge Johansen, være forsiktig med å bli fragmentert og dele fotballen opp i større og mindre deler som har ulik betydning. Han hevder at mange kun ser delene bedre med denne innfallsvinkelen. Ikke helheten. Farlig, men fristende, sier Johansen, og derfor har han i sin oppgave, som omhandler Chelsea og det norske kvinnelandslagets forsvarsspill, også undersøkt hva lagene gjør når de selv har ballen. Mine observasjoner av Argentina gir meg en mistanke om at Alfio Basile har tilsvarende tilnærming. Et helhetsperspektiv. Dette perspektivet gir seg uttrykk i generelle prinsipper og retningslinjer jeg tidligere har hevdet tar utgangspunkt i faktorer av betydning for å lykkes i kamp under spill og motspill. I så måte blir de neste avsnittene ytterligere argumenter for at retningslinjene i det argentinske angrepsspillet baserer seg på kunnskap om fotballspillet. Allerede i 1994 slår Olsen, Larsen & Semb fast at breakdown – angrep står for en stor andel av scoringene i fotball9. Et breakdown – angrep er i denne forbindelse et angrep som starter med ballerobring i spill der ubalanse utnyttes eller skapes under spill. Forfatterne mer enn antyder, gjennom statistikk fra internasjonale mesterskap, at det dreier seg om over 40 % av antall scoringer totalt. De er også opptatt av tilstanden i laget umiddelbart etter balltap. Denne tilstanden spiller en stor rolle for hvor stort potensial det påfølgende angrepet har for å skape målsjanser. Flere undersøkelser, sier forfatterne, bekrefter at ubalanse hos laget i forsvar ved angrepsstart er en viktig årsak til at det skapes effektive angrep; mål eller målsjanse. Når i gjennomsnitt 120 av 180 angrep pr. kamp, 60 % av effektiv spilletid, starter med ballerobring i spill, sier det seg selv at det vil være hensiktsmessig å ta høyde for dette både når vi forsvarer oss og angriper. Det synes for meg åpenbart at denne kunnskapen også er kjent i Argentina. Det argentinske laget viste under mesterskapet i Venezuela høy grad av beredskap for motstandernes breakdown – angrep, eller overganger mot som vi også kaller det i Norge. Det er i tillegg vanskelig ikke å legge merke til hvor dyktige argentinerne er i perioden umiddelbart etter balltap. En observasjon som styrker meg i trua på at Argentina er opptatt av overgangsfasene i spillet. Selv om angrepsspill er tema i denne oppgaven, er det verdt å merke seg at spillerne rundt ballen uten unntak arbeider hardt for å vinne den tilbake. Spillerne er for øvrig dyktige til å komme på rett side ved balltap. Etter hva jeg kan observere har dette blant annet sammenheng med at spillerne i utgangspunktet er gunstig posisjonert for å stoppe motstandernes breakdown – angrep. Først og fremst fordi Argentina angriper med gjennomgående god balanse i laget. Hvordan oppnår de denne balansen? |