El pie más distante Argentina i angrep
|
|  Yüklə 1.86 Mb.
|
5.1.3.1. Spillernes posisjoner og bevegelser – dybde, avstand og vinkel. Som før sagt er lagets prioritering av dybdealternativer når de angriper en framtredende observasjon i Argentinas angrepsspill. Laget er som Figur 1 viser, organisert i en (1) – 4 – 4 – 2 – formasjon med et balanserende midtbaneanker og en framskutt midtbanespiller i rommet bak frontspillerne. Det er dette jeg mener med ”diamant” – organisering i midtbaneleddet. Gjennom denne måten å organisere laget og lagdelene på, har Argentina allerede skaffet seg et gunstig utgangspunkt med tanke på dybde i angrepsspillet. Dybde er som kjent et spilleprinsipp både i angreps- og forsvarsspill. I angrep er dybde et hjelpe- eller virkemiddel for å oppnå gjennombrudd10. Etter de observasjoner jeg har gjort, prioriterer Argentina dybde i angrepsspillet av to årsaker. For det første ønsker laget å oppnå gjennombrudd og score mål. For det andre er hensikten å skaffe seg beredskap ved balltap gjennom å angripe med balanse i laget. I angrep mot etablert forsvar oppnår Argentina ofte gjennombrudd gjennom oppspill bakfra, gjerne etter klassiske opp – tilbake – gjennom mønster. Under forutsetning av at den siste gjennombruddsløsningen prioriteres. Argentina framstår bevisste i sin vurdering av gevinst ved gjennombrudd kontra risiko for balltap. Derfor velger ikke Argentina nødvendigvis gjennombruddspasning. Dette ble kommentert under avsnittet om utnyttelse av rom i sidekorridorene, backene slår nødvendigvis ikke innlegg selv om de er i posisjon til det. Jeg skal senere ta opp tråden i et avsnitt kalt ”Den unødvendige pasningen – ballbesittelse eller gjennombrudd?”. Rom utnyttes først og fremst hvis det gjør ”vondt”, var min påstand. Derfor omtales mønstre i angrep mot etablert forsvar under dette avsnittet. Når Argentina har mulighet til å utnytte ubalanse, store rom, etter ballerobring i spill gjør de det. Riktignok forekommer unntak, ikke minst når laget leder. Husk også at Argentina synes å vurdere gevinst kontra risiko på en måte som gjør at ikke alle gjennombruddsløsninger velges. Ved oppspill bakfra, spilles ballen ofte opp i leddet foran pasningsleggeren. Gjerne mot spilleren lengst framme i dette leddet. Ballen spilles sjelden over ledd, med unntak av visse faser i kampen. Også Argentina velger under Copa America å ”strekke” motstanderen innledningsvis i enkelkamper. Dette hører imidlertid til unntakene. I angrep mot etablert forsvar spiller Argentina sjelden pasning over midtbaneleddet eller inn i bakrommet. Følgende ”mønstre” eksemplifiserer dette: Høyre midtback, Ayala (2), spiller pasning til høyre indreløper, Veron (20). Når denne pasningen er på vei beveger midtbaneankeret, Mascherano (14), seg i hensiktsmessig avstand og vinkel bak ballfører. Spilleren tilbyr et dybdealternativ. Veron (20) kan ofte nå Mascherano (14) med en enkel støttepasning på en berøring. Støttepasningen spilles ofte selv om Veron (20) ikke er presset. Et annet eksempel: Venstre midtback, Milito (15) spiller pasning til venstrebacken, Heinze (6) i korridoren. På egen halvdel eller på motstanderens. Venstre indreløper, Cambiasso (19) beveger seg på samme måte som ankeret gjorde og tilbyr støtte. Cambiasso (14) har selvsagt flere alternativer, men kan for eksempel spille pasning til frontspilleren, Tevez (11) med den framskutte midtbanespilleren, Riquelme (20) som alternativ bak denne. Og dette foregår tilnærmet kontinuerlig i Argentinas angrepsspill. Gjennombruddspasningen til spiller i lagdelen, leddet, foran avsender og bevegelsen bak ballfører er framtredende, og forekommer så ofte at det for meg som observatør framstår som en retningslinje for de argentinske spillerne. I tillegg: Bevegelsene som gir spillalternativ i dybde utføres nesten uten unntak med hensiktsmessig avstand og vinkel. Denne retningslinjen går fram av de samhandlingsrelasjonene som vil bli beskrevet senere i kapittelet. Argentina oppnår gjennombrudd ved å spille gjennombruddspasning til mottaker i lagdelen foran avsenderen. Aller helst til spilleren lengst framme i leddet. Ved gjennombruddspasning fra et ledd til et annet, tilbyr nærmeste medspiller dybdealternativ bak mottaker. Basiles (1) – 4 – 4 – 2 – formasjon med ”diamant” har sikkert sine svakheter. Gjennom mine observasjoner mener jeg å ha avdekket sterke sider: Spillernes posisjoner, avstander og vinkler til hverandre framstår hensiktsmessige for at laget skal kunne oppnå gjennombrudd samtidig som de går til angrep med god balanse. Ballfører har ofte dybdealternativer bak seg i de ulike spillsituasjonene. Denne ”støttespilleren” kan nås med en enkel pasning. Den nye ballføreren vil være rettvendt i spillsituasjonen og har derigjennom gunstige betingelser for å oppnå gjennombrudd i neste trekk. I tillegg vil denne spilleren umiddelbart kunne iverksette forsvarsaksjon skulle den opprinnelige ballføreren miste ballkontroll. Dette mener jeg å ha observert er en viktig grunn til at Argentina ofte vinner ballen tilbake. Samtidig vil jeg antyde at dette gjør at argentinerne ofte tar sjansen på å utfordre med ball, drible eller føre, på offensiv tredjedel. Også når overmakten synes for stor, når ballføreren er i undertall 5.1.3.2. Forsvarsberedskap i angrepsspillet – sentrale områder prioriteres. Som det kommer til uttrykk i avsnittet ovenfor presenterte Argentina et angrepsspill under Copa America hvor laget må kunne sies å være i god balanse når de angriper. Balanse er imidlertid ikke et begrep egnet for å beskrive angrepsspill. Begrepet balanse er et spilleprinsipp i forsvar som forteller noe om hvor god kontroll forsvarende lag har over situasjonen. Nå vil sikkert noen hevde at et lag vanskelig kan ha bedre kontroll enn når laget eier ballen. – Vi forsvarte oss med ballen, sier som kjent Maradona i et tidligere kommentert sitat. Undertegnede mener imidlertid det riktigere bruk av termer og begreper å snakke om forsvarsberedskap i angrep framfor å angripe med god balanse. Jeg vil videre i denne oppgaven gjør det, forhåpentligvis uten å skape ytterligere forvirring. God dybde og hensiktsmessige avstander og vinkler mellom spillerne på banen, er virkemidler Argentina bruker i sitt angrepsspill. Etter mitt syn tillater dette laget for å kunne angripe med mange spillere. Samtidig er disse virkemidlene effektive for å hindre farlige overganger mot Argentinas eget mål. Jeg skal se nærmere på dette punktet nedenfor. Jeg trakk i forrige avsnitt fram Basiles valg av formasjon som hensiktsmessig for å kunne angripe med forsvarsberedskap. Argentina gikk gjerne til angrep med seks til syv spillere under Copa America. Situasjonsbestemt, naturlig nok, dette varierte fra kamp til kamp og også innenfor hver enkelt kamp. En fotballkamp handler om spill og motspill og motstanderen vil selvsagt være med på å bestemme hvor mange spillere som til enhver tid kan ta del i angrepene. Generelt slår jeg likevel fast at Argentina angriper med mange spillere. Som under VM i Tyskland, skal vi stole på de norske observatørene. Frontspillerne, Messi (18) og Crespo (9), for å bruke spillerne fra figur 1, deltok. Riquelme (10) i sin framskutte midtbaneposisjon og indreløperne Veron (20) og Cambiasso (19) likeså. I tillegg bidro backene Zanetti (8) og Heinze (6) ofte i Argentinas angrepsspill langt inne på motstanderlagets halvdel. Til tross for dette angriper likevel laget med god forsvarsberedskap. Se figur 2 nedenfor. De argentinske spillerne er fortsatt markert med rød farge, draktnummer brukt under mesterskapet og navn på spiller. Stiplet pil beskriver bevegelse uten ball. 
Figur 2: Argentinsk angrep med god forsvarsberedskap. Johansen sier i sin skriftlige Trener – III – oppgave at det synes viktig å ha en overordnet forsvarsstrategi som går på å hindre rom motstanderen kan score fra og være trofast mot denne i alle situasjoner, for å slippe inn få mål i fotball. Han mener videre at det er viktig å være gode i angrep gjennom å unngå for mange overganger mot, samt å gjøre gode, felles balanse- og klimavurderinger ved brudd mot11. At Argentina er gode i angrep, er lett å observere. At laget prioriterer å hindre rom motstanderne kan score fra lar seg også registrere gjennom observasjon. Å hindre disse rommene tar Argentina også høyde for i sitt angrepsspill. Områder sentralt i banen prioriteres. Argentina lar i regelen tre spillere dekke områder og spillere sentralt i banen dersom motstanderen, som på figur 2, lar to motspillere posisjonere seg for overgangsangrep. Dette varierer, naturlig nok. Spillerne som dekker områder sentralt i banen er i dette tilfellet midtbackene, Ayala (2) og Milito (15). I tillegg til ankeret, Mascherano (14) Like interessant er det imidlertid å registrere at backene beveger seg høyt i banen, disse synes ikke å ha spesielle oppgaver med tanke på forsvarsberedskap. Det kan derimot synes som om indreløperne, Veron (20) og Cambiasso (19), har dette som oppgave. Disse spillerne posisjonerer seg ofte sentralt i banen, de har kort vei når de må ”falle av” og får derigjennom gode betingelser for å lede motstandernes angriper bort fra de områdene Argentina etter mitt syn ønsker å hindre motstanderne å score fra. Dette er rom sentralt i banen; bakrom, rom i bakre ledd og mellomrom sentralt. Undertegnede foreslår følgende retningslinje som gyldig for det argentinske laget: Argentina prioriterer forsvarsberedskap i sitt angrepsspill. Når Argentina angriper posisjonerer midtbackene, ankeret og indreløpere seg på en slik måte at de kan hindre motstanderen i å score fra områder sentralt i banen. I Argentinas (1) – 4 – 4 – 2 – formasjon med ”diamant” synes denne oppgavefordelingen hensiktsmessig. Indreløperne befinner seg sjelden i sidekorridorene når Argentina angriper. Derfor har indreløperne kortere vei til eget mål enn backen i og med at det først og fremst er de sistnevnte som har ansvar for å tilby breddealternativer i banens sidekorridorer. 5.1.3.3. ”Den unødvendige pasningen” – ballbesittelse eller gjennombrudd? Tidligere i oppgaven har jeg referert til Pål Arne Johansens oppgave om forsvarsspill, ”Potte tett!” Hvordan slippe inn få mål i fotball (2007). Begrepet den unødvendige pasningen er også stjålet fra samme penn. Ikke fra hans Trener – III – besvarelse, men derimot fra en artikkel publisert i Fotballtreneren (2004)12. Johansen kaller artikkelen et ”populærvitenskaplig” reisebrev fra NTGs besøk i Brasil, høsten 2003: ”Med en unødvendig pasning mener vi her for eksempel en støttepasning når spillere kunne vendt opp, eller en tversoverpasning når det finnes gode alternativer foran ballfører” (Fotballtreneren, 2004) Nå foregår riktignok hurtig spill i lengderetning når situasjonen tilsier det, skriver Johansen, men mye oftere enn delegasjonen fra NTG var vant til, ble spillet roet ned og motstanderen bearbeidet med en rekke pasninger. Spesielt i angrep mot etablert forsvar blir den unødvendige pasningen brukt, sier Johansen. I min analyse av det argentinske landslaget gjør jeg lignende observasjoner. Argentinerne ”flytter” ballen rundt på banen uten at dette umiddelbart virker hensiktmessig med tanke på å oppnå gjennombrudd. Pasningsspillet har imidlertid den hensikt at det tvinger spillerne i motstanderlaget til å flytte seg. Jeg har tidligere understreket at hensikten med dette kan være å trette ut motstanderen eller å skape nye rom som kan utnyttes til effektive gjennombrudd, målsjanser og mål. Hensiktsmessig eller ikke, Argentina er dyktige til å holde ballen i laget. De har ballen mye, ofte lenge av gangen. I og med at jeg i denne oppgaven benytter hva jeg har kalt en kvalitativ metode hvor datamaterialet presenteres med ord, har jeg imidlertid ikke et tallmateriale som kan underbygge min påstand. I mine undersøkelser har jeg heller ikke sett meg tjent med å bruke tid på å undersøke hvor stor prosent av effektiv spilletid Argentina er i ballbesittelse pr. kamp. Dette er en svakhet ved oppgaven, men ut fra mine observasjoner slår jeg likevel fast at Argentinas ballinnehav er høyere enn motstandernes. Svakheten i min metode til tross: Jeg oppfatter Argentina som et lag som utviser stor dyktighet i å holde ballen i laget. Dersom hensikten er fortsatt ballbesittelse er pasningsspillet av høy kvalitet. Føring og dribling resulterer i regelen til fortsatt ballinnehav, gjerne i form av dødballer. Som jeg i et senere avsnitt påpeker: Skal motstanderen ta ballen fra en argentiner, må argentineren sparkes ned. Og laget gjør i tillegg flittig bruk av ”unødvendige pasninger” i sitt spill. Argentina framstår derfor i perioder av kampene som ballbesittende i sin måte å angripe på. Årsakene til at Argentina i perioder av kampene er ballbesittende kan være flere. Jeg skal i denne oppgaven holde meg borte fra kvasifilosofiske betraktninger eller sosiokulturelle forklaringer for dette. Det rapporteres riktignok om en annen status i det å eie ballen i argentinsk- og sør – amerikansk fotballkultur enn det synes å være i vår norske. Dette til tross for at disse kulturene har det til felles at de har røtter i den britiske fotballkulturen. Sosialantropologen, Eduardo Archetti (1943 – 2005), hevder i den forbindelse at argentinsk fotball i utgangspunktet er anti – imperalistisk og derfor anti – britisk i sin natur13. Amatøridealene om ”gentle- og noblemanship” anses av den grunn ikke som idealer i Argentinsk fotball. Gjennombrudd, ”direct – play”, synes heller ikke overordnet. Dribleren, derimot, har høy status og fotball skal spilles langs bakken; ved føttene. Forklaringer kan også finnes i spillernes individuelle ferdigheter og tekniske repertoar. Jeg referer senere i resultat- og diskusjonskapittelet til Rune Giskes doktorgradsavhandling Individuelle handlingsvalg i lagballspill – en teoretisk og empirisk analyse (2001)14. Giske slår fast at spilleren med et godt utviklet teknisk repertoar har flere alternativer å velge mellom i spillsituasjonen. Med teknisk repertoar menes et bredt register av teknikker. Spilleren med godt utviklet teknisk repertoar behersker med andre ord mange teknikker stabilt. I ulike situasjoner, over tid og under ulike forhold. For kanskje er det slik at spillere med mindre utviklet teknisk repertoar opplever få alternativer i situasjonen og derfor oftere velger gjennombruddsløsningen. Denne ligger som kjent i spillets idé. Argentineren, derimot, som gjennomgående kan sies å besitte et velutviklet repertoar, ser kan hende flere alternativer å velge mellom. I tillegg har spilleren med velutviklet repertoar bedre tid til å gjøre valg, sier Giske i sin avhandling. Bedre tid til å utføre risikovurderinger. Den siste avledningen står for min egen regning. Undertegnede er imidlertid av den oppfatning at Argentina framstår ballbesittende i første rekke fordi de anser dette som hensiktsmessig – ja, direkte smart. De ønsker å oppnå noe gjennom ballbesittelse. Det kan være å unngå baklengsmål eller å trette ut motstanderne mentalt og fysiologisk. Det kan være i den hensikt å skape nye rom i andre soner av banen enn der de opprinnelig oppsto. Rom som i det Argentinske angrepsspillet har høyere prioritet med tanke på å oppnå gjennombrudd. Og sist, men ikke minst. Argentinas ballbesittelse går sjelden ut over det viktigste i fotball, det som utgjør selve spillets idé; å score flere mål enn motstanderen. Argentina framsto under Copa America som bevisste i så måte. Ledige rom der sannsynligheten for gode gjennombrudd, aller helst scoring, virkelig er til stede, blir ofte utnyttet eller forsøkt utnyttet. Langt oftere enn det motsatte. For mitt inntrykk som observatør er som før sagt at Argentina slår til der det gjør aller mest ”vondt” for motstanderne. Laget synes dyktige til å utnytte rom på en hensiktsmessig måte. Argentina holder i ballen og vurderer risiko mot gevinst. Vurderer sannsynligheten for vellykket gjennombrudd kontra risiko for balltap. Argentina ”tvinger” ikke fram gjennombruddet dersom sannsynligheten er liten for å oppnå kontroll i et rom bak en eller flere motspillere. I angrep mot etablert forsvar oppnår Argentina som før sagt ofte gjennombrudd gjennom oppspill bakfra. Under forutsetning av at den siste gjennombruddsløsningen prioriteres, gjerne etter mønsteret, opp – tilbake – gjennom. For norske fotballspillere og -trenere er mønsteret opp – tilbake – gjennom velkjent. Min påstand er at mønsteret i Argentina like gjerne heter opp – tilbake – rundt. Eller opp – tilbake – på tvers – opp – på tvers – tilbake hvis det er hensiktsmessig. Og når muligheten er der: Gjennom – gjennom – gjennom – MÅL! 
Bilde 7: Riquelme omfavnes etter ett av sine ”totalgjennombrudd” i Venezuela 2007 5.1.3.4. ”El Diez og El Cinco” – om roller i argentinsk fotball. ”El Coco ga meg friheten til å bevege meg rundt på hele banen og helt oppe foran angrepet. Jeg føler meg vel med å sende korte pasninger til Caniggia og Batistuta. Det er fantastisk å se hvordan de løper og kombinerer. Jeg elsker å slå kortpasninger til dem der fremme, så de kan avslutte.” (Diego Armando Maradona, Maradona – Verdens beste fotballspiller, 2001, s. 193)
(Fotballtreneren, 2004) Jeg stiller med dette spørsmålet om rollemodellene i argentinsk fotball stammer fra landslaget? Og er det slik at rollen tradisjonelt er viktigere enn enkeltspilleren i det argentinske landslaget? Dette har jeg ingen forutsetninger for å svare på. Jeg tillater meg likevel å spørre.
(Keld Bordinggaard – Dansk U21 – landslagstrener. Fodboldmagasinet TIPSbladet, 2007) I artikkelen navngis de fem spillerne som hevdes å være de viktigste bidragsyterne til utviklingen av den argentinske ”El Cinco” – 5’eren, den ”dype” rollen; midtbaneankeret: Sergio Batista, Fernando Redondo, Matias Almeyda, Esteban Cambiasso og under Copa America 2007: Javier Mascherano. Etter mitt syn, for det er det, kan en lignende rød tråd trekkes også når det handler om andre, sentrale roller i det argentinske laget. Roberto Ayala er riktignok en centimeter eller to høyere enn Daniel Passarella. Han innehar likevel mange av de samme egenskapene i tilsvarende rolle. Og kanskje noen ekstra. På samme måte synes ”slektskapet” mellom Mario Kempes, Jorge Valdano, Claudio Caniggia, Gabriel Batistuta og Hernan Crespo tydelig. Helt foran, den klassiske avslutteren, målgjøreren, i de argentinske landslagene. For ikke å glemme ”El Diez” – 10’eren. Under Copa America 2007 Juan Román Riquelme. ”Helt oppe foran angrepet”, som Maradona uttrykker det i sin selvbiografi. I mellomtiden, Ariel ”Burrito” Ortega, som riktignok ikke fikk bære nummeret på ryggen. I neste mesterskap heter spilleren som fyller og videreutvikler denne rollen antakelig Lionel Messi. ”På samme måte som Diego Maradona for evig tid er ”El Diez”, 10’eren, så er Redondo ”El Cinco”, 5’eren.” (Kim Michelsen i Fodboldmagasinet TIPSbladet, 2007) Dette som en ”unødvendig pasning” i en overgang til den delen av kapittelet som omhandler relasjonelle og individuelle forhold som ser ut til å være avgjørende for ferdigheten til argentinske landslagsspillere. Har vi kanskje noe å lære av dette også?
Så langt i resultat- og diskusjonskapittelet har jeg hovedsakelig konsentrert meg om de strukturelle forhold som synes sentrale i Argentinas angrepsspill og hvordan laget løser spill – motspill dimensjonen. I denne delen av besvarelsen, tar jeg derimot utgangspunkt i de individuelle og relasjonelle ferdighetsdimensjonene når jeg diskuterer hvilke individuelle delferdigheter som framstår karakteristiske i det argentinske angrepsspillet. Og videre, hvilke ferdigheter besitter spillerne sammen? Jeg understreker nok en gang at med en flerdimensjonal tilnærming, kan ikke disse dimensjonene betraktes uavhengig av hverandre. Dersom min besvarelse gir dette inntrykket, er det som følge av den rekkefølge jeg har valgt å presentere resultatene på. Strukturelle forhold, retningslinjer jeg tidligere har redegjort for, må ikke sees uavhengig av de forhold som kommer til utrykk i avsnittene som følger. Husk også at ferdighet vurderes og finner sted i spill og motspill mot motstanderne. Når jeg nå velger å presentere og diskutere resultater i rekkefølgen strukturelle-, individuelle og relasjonelle forhold avgjørende for ferdigheten til argentinske landslagsspillere, er det for oversiktens skyld. Jeg valgte å starte med de store bildene, rammene ferdigheten eksisterer innenfor. I påfølgende avsnitt skal jeg konsentrer meg om detaljene i bildet. Dette for å kunne avlede læringsmomenter jeg kan nyttiggjøre meg av i mitt daglige trenervirke som spiller- og ferdighetsutvikler i klubben min. I tillegg vil jeg, nok en gang, påpeke at resultatene jeg kommer fram til er basert på de observasjoner gjort gjennom videoanalyse. Diskusjon tar utgangspunkt i det jeg mener å kunne observere via TV – skjermen og med bakgrunn i litteratur og tidligere forskning.
Argentinske landslagsspillere har gjennomgående god pasningsferdighet, noe som betyr at spillerne ofte skaper og utnytter spillsituasjoner til lagets fordel ved å velge og utføre en pasning. 5.2.1.1. Begge føtter – med hel fot Argentinerne bruker begge føttene til å spille pasninger med og de bruker også hele foten. Dette varierer naturlig nok noe fra spiller til spiller. Lionel Messi, som er et eksempel på en spiller som hovedsakelig bruker en fot i sitt pasningsspill, er imidlertid også i stand til å spille pasning med begge føtter. Når denne spilleren hovedsakelig velger å bruke venstre fot, har dette sammenheng med noe som bare kan beskrives som et ekstremt velutviklet repertoar av teknikker med venstre fot. Også pasningsteknikk. Samtlige spillere observert under mesterskapet synes å mestre pasningsteknikker med innsiden av foten, utsiden, strak og halvtliggende vrist. Langs bakken og i lufta. Enkeltspillere bruker i tillegg hæl- og tåpasning. Når det gjelder de to teknikkene for vristpasning, bemerkes det at disse i hovedsak benyttes for å spille pasninger over lengre avstander. I disse tilfellene velger spillerne fortrinnsvis å bruke sin beste pasningsfot. Videre synes argentineren å velge å spille pasning med den foten som er mest hensiktsmessig i spillsituasjonen. Hensiktsmessig i den forstand at spilleren oppnår en fordel for eget lag. Fortsatt ballbesittelse i laget betraktes i så måte som en fordel for laget. Valg av pasningsfot synes videre å ha nær sammenheng med mottaks- og medtaksferdighet. Dette vil jeg komme tilbake til. Argentinske landslagsspillere har med andre ord et velutviklet, omfattende repertoar av pasningsteknikker. To forhold gjør seg gjeldende i så måte. I følge Bergo, Johansen, Larsen og Morisbak vil spillerens teknikk kunne virke styrende for spillerens handlingsvalg i ulike spillsituasjoner. Forfatterne påpeker i Ferdighetsutvikling i fotball – handlingsvalg og handling (2002) at det er grunn til å tro at tre forhold i særlig grad vil være med på å bestemme handlingsvalget: omgivelsene og oppgaven i spillsituasjonen, samt individet; spilleren selv. De hevder at en spiller som eksempelvis utfører teknisk gode langpasninger med strak vrist, oftere vil benytte denne teknikken enn spillere uten samme kompetanse. Spillerens tekniske repertoar blir på den måten styrende eller begrensende for handlingsvalget. Rune Giskes doktoravhandling Individuelle handlingsvalg i lagballspill (2001) er tidligere nevnt. Giskes konklusjon er at spilleren med et omfattende teknisk repertoar synes å ha fordel av å kunne velge mellom flere alternativer i situasjonen samtidig som denne spilleren har bedre tid til disposisjon. Overfører vi dette til å gjelde pasningsteknisk repertoar slår jeg fast at de argentinske spillerne later til å ha et omfattende repertoar av pasningsteknikker som gir dem flere alternativer å velge mellom i tillegg til bedre tid i situasjonen. Til tross for argentinernes brede register av ulike pasningsteknikker; et velutviklet pasningsteknisk repertoar, er det påfallende å se hvor enkle løsninger argentineren ofte ser ut til å velge når pasninger skal spilles. Når spillsituasjoner skal skapes og utnyttes til lagets fordel, synes en ”enkel” innsidepasning ofte å gjøre nytten. Presis, naturligvis. |