Ana səhifə

El pie más distante Argentina i angrep


Yüklə 1.86 Mb.
səhifə5/6
tarix24.06.2016
ölçüsü1.86 Mb.
1   2   3   4   5   6

Argentineren har gjennom sitt gode pasningstekniske repertoar flere alternativer som gjør han i stand til å gjøre gode valg også når klimaet rundt ballføreren er vanskelig. I en gitt spillsituasjon er argentineren mindre opptatt av å spille pasningen med sin beste pasningsteknikk av den årsak at pasningsteknikkene synes velutviklet med begge føtter.
5.2.1.2. Retning og kraft – ”på fot”, ”i rom” og i steget”

I Ferdighetsutvikling i fotball – handlingsvalg og handling (2002) omtales pasnings – og medtaksferdighet under samme avsnitt. Årsaken, sier forfatterne, er at det sjelden lønner seg utelukkende å konsentrere seg om sender eller mottaker. Forholdet mellom pasningslegger og -mottaker er så sentralt at det ofte trenes samtidig, og relasjonen sender – mottaker er avgjørende for om pasningen som spilles når fram. Pasningsferdighet betraktes gjerne som en individuell ferdighet i fotball, men er i like stor grad ferdigheter spillere besitter sammen; relasjonelle ferdigheter. Også når det handler om presisjon i pasningen som spilles:


Den gode pasningen er avhengig av en pasningslegger som spiller pasningen i riktig øyeblikk, med riktig kraft i forhold til hva en pasningsmottaker inviterer til.”

(Andreas Morisbak: God pasningsferdighet – fotballens sjel, 200116)


Presisjon handler altså om å spille pasningen dit den skal, og at pasningen kommer fram til riktig tidspunkt. Presisjon blir dermed et uttrykk som beskriver retning og kraft på pasningen.
Jeg har tidligere i oppgaven understreket at argentinerne er dyktige i sitt pasningsspill. Av flere årsaker evner de å skape gjennombrudd eller holde i ballen, også når de kombinerer i små, trange rom. Pasningsleggeren synes å være dyktig til å velge riktig tidspunkt å spille pasning på og velger ofte hensiktsmessig kraft. Når det er snakk om nøyaktighet i fotball, sier Morisbak videre i samme artikkel, bør vi måle med centimeter – mål. Det gjør, etter mine observasjoner, de argentinske landslagsspillerne.
Det er ikke uvanlig i norsk fotballterminologi å høre om pasninger som enten spilles på fot17 eller i rom. Blant annet kunne en på nittitallet høre disse begrepene bli brukt for å forklare en av forskjellene mellom det norske landslaget og motstanderne våre. Disse spilte ofte mer ”på fot” enn vårt landslag, som gjerne spilte ”i rom”. Om dette var en hensiktsmessig forklaring og beskrivelse, er vanskelig å si, men jeg velger likevel å benytte meg av disse begrepene for å beskrive argentinernes pasningsferdighet.
Begrepet på fot beskriver i denne sammenhengen en pasning som spilles direkte til mottakerens føtter. Mottakeren kan enten stå i ro eller bevege seg mot pasningslegger. Jeg har tidligere beskrevet strukturelle forhold i Argentinas angrepsspill og framhevet deres oppspill bakfra: opp – tilbake – (evt.) gjennom. Figuren nedenfor viser et argentinsk angrep etter dette mønsteret. Argentina er fortsatt markert med rød farge, draktnummer og navn på spiller. Ved bevegelse til nye posisjoner endres draktfargen fra rød til hvit. Hel – trukket pil viser ballens bane, mens stiplet pil beskriver bevegelse uten ball. Motstanderlaget er iført sorte drakter.

Figur 3: Pasningsspill ”på fot” og ”i rom”.

I angrepet over spilles pasningen fra Ayala (2) opp på Veron (20) i leddet foran seg. Pasningen spilles direkte mot spilleren, i retning av mottakerens føtter; på fot. Ofte med relativt stor kraft. Hvorfor? Jo, oppspill av denne typen går i retning av motstanderlagets midtbane- eller bakerste ledd. For at forsvarsspillerne ikke skal kunne snappe ballen/bryte foran argentineren, må denne pasningen spilles rett på mottaker med stor kraft. Dette er naturligvis situasjonsbestemt, men det forekommer ofte. Støttepasningen fra Veron (20) til Mascherano (14) spilles også ofte på fot. Støttepasningen går derimot bort fra forsvarsspillerne og kan spilles løsere. Det gir i så fall den nye ballføreren, spilleren i støtte, bedre tid til å utføre sitt valg. Dersom det er hensiktsmessig.


Begrepet i rom beskriver derimot en pasning som spilles i forhold til medspillerens bevegelse i banens lengderetning, gjerne foran en pasningsmottakers løp bakfra. Likevel. Det er ofte hensiktsmessig å spille ”i rom”, foran en spiller i bevegelse fra et utgangspunkt foran eller bak pasningsleggeren også. Poenget er at pasningen spilles i retning av et ledig rom foran mottaker. På figuren 3, ovenfor, er den siste et eksempel på dette. Mens Ayala (2), Veron (20) og Mascherano kombinerer, er høyrebacken, Zanetti (8) i bevegelse framover på banen. Mascherano (14) spiller pasningen i forhold til høyrebackens bevegelse; i rom. Zanetti (8) ”løper opp” ballen.
Det er i denne forbindelse jeg ønsker å bruke et tredje begrep for å beskrive argentinernes pasningsferdighet når retning og kraft er tema. Begrepet kaller jeg ”i steget”. Undertegnede tar for øvrig høyde for at andre trenere allerede kan ha benyttet termen og/eller begrepet. Uansett finner jeg dette nyttig i min beskrivelse. Begrepet ”i steget” beskriver riktignok en pasning som spilles ”i rom”, men den skiller seg likevel fra eksempelet ovenfor. Pasningen spilles fortsatt i forhold til mottakerens bevegelse. Imidlertid med så stor kraft at det er fristende å si at ballen ”oppsøker” mottaker, og ikke mottaker som tar den med seg i sin bevegelse. Pasningsleggeren ”skyter” nærmest ballen i føttene til en pasningsmottaker i bevegelse framover på banen. I eksempelet ovenfor ville i så tilfelle Zanetti (8) motta ballen tidligere i sin bevegelse. Dersom dette var hensiktsmessig sett i forhold til motstanderlaget, gjør Mascherano (14) det. For så presis er argentineren. De måler nøyaktighet i cm. Og kanskje også i m/sek.
Argentineren er dyktig til å velge riktig tidspunkt å spille pasning på. Pasningens kraft og retning er situasjonsbestemt, og argentineren spiller pasninger ”på fot”, ”i rom” og ”i steget” etter hva spilleren ønsker å oppnå i situasjonen.


      1. Medtaksferdighet

I Ferdighetsutvikling i fotball – handlingsvalg og handling (2002) brukes begrepet medtak i stedet for det mer tradisjonelle begrepet mottak. Begrepet har blitt mer og mer vanlig i bruk, sier forfatterne, ettersom fotballspillet har utviklet seg i retning av større tempo. Spillerne har mindre tid og rom til disposisjon og det hurtige ”retningsbestemte” medtaket synes svært ofte nødvendig for å kunne kontrollere ballen på første berøring. Derfor vil jeg videre i dette avsnittet omtale delferdigheten som medtaksferdighet. En spiller har god medtaksferdighet dersom denne skaper og utnytter spillsituasjoner til lagets fordel ved å velge og utføre et medtak. Spilleren som utfører medtaket vil imidlertid fortsatt bli omtalt som mottaker. Dette fordi det allerede er brukt i besvarelsen. Undertegnede oppfatter heller ikke at medtaker brukes som term i praksisfeltet. Begrepet ballmottak vil også bli brukt. Av samme årsak og som synonym for medtak.
Det er også på sin plass å bemerke at jeg i denne delen av oppgaven tar meg visse friheter i forhold til avgrensninger som fant sted tidligere i besvarelsen. Som nevnt er det vanskelig å uttale seg om spillernes fysiologiske, psykologiske og sosiale ressurser ved hjelp av videobilder. I avsnittet om medtaksferdighet finner jeg det likevel hensiktsmessig å vise til tidligere forskning når jeg forsøker å avdekke individuelle forhold som er avgjørende for ferdigheten til argentinske landslagsspillere.
5.2.2.1. Søk før ballmottak

Det er med visse forbehold dette punktet inngår i min besvarelse. Jeg skal være forsiktig med å konkludere når det gjelder argentinernes søk før ballmottak. Simpelthen fordi videobilder i fugleperspektiv ikke gir tilstrekkelig informasjon om spillernes søk før ballmottak. I enkelte situasjoner, gjerne ved slowmotion – gjentakelser av spillsituasjoner, er det tydelig at spillerne utfører aktive søk med blikket før ballmottak. I de fleste tilfellene er imidlertid dette umulig å avgjøre, grunnet perspektivet på videobildene.


Når jeg likevel understreker dette punktet i min oppgave, er det på grunnlag av Geir Jordets hovedfagsarbeid ved Norges Idrettshøgskole, Perceptual training in soccer: a field intervention study with elite players.18 Jordet konstaterer i dette arbeidet at aktive, utforskende søk med blikket før ballmottak, kan påvirke prestasjonen fordi spilleren kan skaffe seg mer informasjon forut for handlingsvalget med ball. Spilleren kan oppdage flere, og bedre alternativer i spillsituasjonen. Slik undertegnede tolker dette forskningsarbeidet, synes søk før ballmottak å kunne påvirke spillerens muligheter til å skape og utnytte spillsituasjoner til lagets fordel.
Mine observasjoner av de argentinske landslagsspillerne forteller meg at de ved ballmottak er dyktige til å finne ledig rom, ofte i lengderetningen av banen, å ta med seg ballen inn i. Små, trange rom er intet unntak. Synes en slik løsning hensiktsmessig i en gitt spillsituasjon, velger argentineren gjerne denne. Med ønsket utfall. Argentinernes dyktighet i hurtig kombinasjonsspill, en – touch – spill i små rom, er også en indikasjon på at spillerne har orientert seg godt i forkant av situasjonen. Ofte lykkes Argentina med å oppnå gjennombrudd ved hjelp av sitt hurtige pasnings- eller kombinasjonsspill i små rom. Sekundært oppnår Argentina fortsatt ballbesittelse etter slike kombinasjoner. Dette ville neppe vært mulig dersom spillerne ikke var bevisst på og dyktige til å orientere seg før ballmottak.
Min konklusjon er derfor at argentineren synes dyktig til å orientere seg på banen før ballmottak. Hva spillerne ser etter, skal jeg være mer forsiktig med å antyde, men det er nærliggende å tro at det først og fremst dreier seg om ledige rom, aller helst i gjennombruddsretningen, eller ledige lagkamerater.
Når mitt perspektiv i denne oppgaven er ferdighetsutvikling, ser jeg liten nytte i å være forsiktig med å antyde praktisk – metodiske konsekvenser på bakgrunn av mine observasjoner og Jordets forskningsarbeid. Jeg finner få argumenter mot å understreke betydningen av å rette oppmerksomhet mot dette i treningsarbeid med egne spillere og lag.

5.2.2.2. Fotarbeid før ballmottak

Ved å orientere seg i forkant av ballmottaket, noe mine antagelser sier, har argentineren skaffet seg et godt utgangspunkt for å oppnå ballkontroll på første berøring når spilleren blir ballfører. Ut fra mitt videomateriale og mine observasjoner, tyder mye på at den argentinske landslagsspilleren ikke nøyer seg med å skaffe seg oversikt over situasjonen før ballmottak. I perioden umiddelbart før spilleren mottar pasning fra medspiller, skaffer mottakeren seg ofte bedre betingelser gjennom hurtig forflytning, fotarbeid, i forkant av selve ballmottaket. Spillerens fotarbeid øker, slik jeg ser det, sannsynligheten for å oppnå en hensiktsmessig løsning i spillsituasjonen som snart skal utspille seg. Noen avklaringer rundt dette er nødvendig.


Når dette forholdet påpekes er det viktig å skille det fra spillerens bevegelse. Fotarbeid inngår som en del av spillerens bevegelse, men i min besvarelse beskriver fotarbeid de siste bevegelsene spilleren utfører før denne blir ballfører. Fotarbeid synes spesielt viktig i trange, små rom og er særlig framtredende når spilleren i utgangspunktet er feilvendt. Det framstår imidlertid som viktig for argentinske spillere også i andre situasjoner, etter hva jeg kan observere. En spiller som eksempelvis venstrebacken Heinze (6) forflytter seg gjerne flere meter for å kunne utføre første ballberøring med venstre fot. Selv om han er uten synlig press og kunne brukt høyre fot. Noe han for øvrig har teknisk repertoar til.
En tenkt spillsituasjon kan eksemplifisere fotarbeid. I spillsituasjonen hentet fra figur 3, mottar høyre indreløper, Veron (20), ballen fra høyre midtback, Ayala (2). Ballen spilles rett fram, uten vinkel til mottaker. Veron er i utgangspunktet feilvendt med en forsvarsspiller i ryggen. Han er markert, hardt presset i ballmottaket dersom han ikke skaffer seg bedre betingelser. Det gjør Veron for eksempel ved å skape rom for seg selv gjennom bevegelse. Vi lar spilleren utføre en klassisk fra – mot – bevegelse i den hensikt. Det er imidlertid i siste del av mot – bevegelsen fotarbeidet framkommer slik jeg definerer det i denne oppgaven. I de siste stegene før Veron (20) blir ballfører.
Spilleren skaffer seg i de siste stegene før ballmottak, fotarbeidet, bedre oversikt i situasjonen ved å sidevende seg med venstre side og skulder mot pasningsleggeren. I spillsituasjonen ovenfor ”tråkker” Veron (20) venstrefoten ”inn i ballen” i det siste steget og oppnår med det å sidevende seg. Spilleren ser, gjennom sin nye kroppsposisjon, mer av banen enn han i utgangspunktet gjorde feilvendt. Utgangspunktet synes også bedre for å kunne skjerme ballen, beskytte den fra motstander dersom angrepsspilleren er under hardt press. Sidevendt kroppsstilling gir i følge Bård Borgersens Bli en bedre fotballspiller (2006) den fordel at spilleren oppnår god kroppsbalanse i rommet mellom ball og førsteforsvarer. Argentineren er, som jeg siden skal understreke, dyktige til å skjerme, eller beskytte, ballen som førsteangriper.
Gjennom fotarbeid oppnår i tillegg mottaker å skaffe seg så hensiktsmessig vinkel som mulig til pasningslegger. Det vi si, en så hensiktsmessig vinkel som spillsituasjonen tillater. Motstanderens posisjon(er) vil naturligvis legge begrensninger for hvor god vinkel mottaker kan skaffe seg, uten å ikke lenger være spillbar. Videre synes formålet med fotarbeidet å være å kunne motta ballen sidevendt i forhold til banens lengderetning. Det hurtige fotarbeidet legger grunnlag for spillerens første ballberøring. Den kan blant annet benyttes til å vende opp, gjøre seg rettvendt, med første berøring – dersom avstanden til motstanderen tillater det. I mesterskapet i Venezuela ser jeg flere eksempler på spillere som ”vender” forbi motspillerne på første berøring. Det bringer oss videre til neste punkt, medtaket. Som i regelen utføres med foten lengst unna pasningslegger.
5.2.2.3. Medtak med fjerneste fot – den første berøringen

I denne oppgaven velger jeg å bruke termen fjerneste fot om det forhold ved førsteberøringen jeg finner avgjørende for argentinernes medtaksferdighet. Jeg kjenner også til at benevnelsen ytterste fot har blitt brukt om samme forhold. La oss gå tilbake til spillsituasjonen i figur 3.


Mascherano (14) mottar støttepasning fra Veron (20). I den situasjonen han befinner seg i, har Mascherano flere muligheter han kan spille pasning mot venstre til Cambiasso (19) eller Heinze (6), eller mot høyre som jeg lot han gjøre på figuren. I tillegg er det mye i Argentinas måte å spille på som sier meg at Riquelme (10) er et hensiktsmessig alternativ i mellomrommet. Både fordi det er et prioritert rom å utnytte og fordi det er Riquelme.
Dersom dette alternativet blir valgt, vil Riquelme etter all sannsynlighet flytte føttene slik at han kan rettvende seg i mellomrommet med første ballberøring. Uavhengig av hvilken side han vender mot Mascherano når han gjennom fotarbeid sidevender seg, vil han i situasjonen motta ballen med den foten som er lengst unna pasningsleggeren; den fjerneste foten.

Avhengig av forsvarsspillernes valg og handling, naturligvis, og klimaet rundt ballfører. Er Riquelme i duell, hardt presset eller har han enklere betingelser som ved oppholdene eller løst press? Upresset er han sjelden.19


Skulle Mascherano imidlertid velge å spille pasning til Cambiasso (19) i situasjonen ovenfor, vil Cambiasso på samme måte velge å motta ballen med venstre fot. Cambiasso er allerede rettvendt i situasjonen, men vil i regelen bruke venstre fot, den fjerneste, uansett.
Fordelene spillerne har ved å bruke fjerneste fot i medtaket synes mange. Muligheten til å rettvende seg ved første berøring er allerede nevnt. Å skaffe seg oversikt, se ”hele” banen, er en annen. Andre fordeler vil være mer situasjonsbestemt, en høyre back vil for eksempel kunne skaffe seg gode betingelser før et eventuelt innlegg ved å bruke fjerneste fot, høyre, i medtaket. Denne foten vil være gunstig å legge ballen til rette med. Med vinkel innover i banen slik at tilløpet mot ballen blir hensiktsmessig. Sist, men ikke minst, å gjøre bruk av fjerneste fot synes å gjøre det vanskeligere for motstanderen. Mottaker synes ofte å ha flere alternativer å velge mellom i spillsituasjonen når fjerneste fot benyttes. Et eksempel beskriver dette.
Under kampen mot Argentina på Ullevaal 22.8.2007 startet Bjørn Helge Riise som høyre indreløper i den norske (1) – 4 – 3 – 3 – formasjonen. Etter hva jeg kunne observere utførte Riise flere gode bevegelser mot og inn i mellomrommet. En rekke ganger mottok Riise ballen, etter pasning fra høyre back, Jarl Andrè Storbæk. Riises førsteberøring ble i regelen utført med yttersiden på høyrefoten i retning sidelinja. Med det resultat at Argentina kunne konsentrere laget sitt og presse Riise ut av farlige områder. En argentiner ville under Copa America valgt å bruke venstre foten ved første berøring på ball, for så å vende nesa rett mot motstandermålet. Et annet argentinsk alternativ ville være å slippe ballen forbi seg og ta den med innover med høyrefoten. Fortsatt den fjerneste. Situasjonen ville bli tilsvarende vanskelig for forsvarende lag.
Hvis ikke argentineren ville valgt å spille støtte i stedet. For det kunne han selvsagt finne for godt dersom alternativene, rom og medspillere, ikke synes hensiktsmessige å gjøre bruk av. Riise spilte en god kamp, forresten. Etter hva jeg kunne observere.

5.2.2.4. Å verne om ballen

Skal du ta ballen fra en argentiner, må du sparke han ned.”

(Undertegnede på telefon til Øyvind Larsen, august 2007)


Bilde 8: Carlos Alberto Tevez verner om ballen
I tillegg til ofte å treffe med pasningen, besitte teknikker til å skaffe seg kontroll over ballen, er argentinerne dyktige til å ta vare på den. Mitt inntrykk, etter å ha arbeidet med videomaterialet fra Copa America, er tilsvarende som under telefonsamtalen med veileder Larsen før Norges møte med sør – amerikanerne på eget gress: Det er vanskelig å ta ballen fra en argentiner uten å måtte ty til ulovligheter. Når argentineren først har ballkontroll, ønsker han ikke å miste den. Samtlige spillere på det argentinske landslaget er dyktige med tanke på å skjerme, eller verne om, ballen. De er flinke til å stå i mot hardt press. En feilvendt argentiner står i mot nær sagt hva det skal være. Hvorfor?
Dette er selvsagt vanskelig å forklare ut fra videobilder. Jeg har tidligere beskrevet Bård Borgersens retningslinje om å posisjonere seg sidevendt i en duell. Med kroppen mellom ball og motstander. Argentineren gjør naturligvis det. Også. Likevel ikke så ofte at det synes som den eneste forklaringen. Laget har riktignok mange spiller med naturlig lavt tyngdepunkt. Åpenbart en fordel, det gjør det lettere å oppnå god balanse i kroppen. En annen forklaring handler om styrke. Norske trenere som har besøkt Argentina rapporterer om systematisk styrketrening med vekter i lavere årsklasser enn hva som regnes som tilrådelig her til lands. Det kan være noe av forklaringen. At argentinerne har velutviklet teknikk for å verne om ballen, er uansett en iøynefallende del av det argentinske angrepsspillet. Spillerne synes å ha lavt tyngdepunkt, god balanse og styrken som skal til. For ikke å glemme bevisstheten rundt hvordan de skal stå i mot press, kroppen mellom ball og motstander. Og kanskje ærgjerrigheten som må til
Argentineren framstår som dyktig til å orientere seg før ballmottak og utfører et fotarbeid umiddelbart før ballmottak som tillater spillerne å side- og/eller rettvende seg i situasjonen. I regelen bruker argentineren fjerneste fot i medtaket, og verner om ballen tross hardt press fra motstanderen.


Bilde 9: Først på ballen – etter ”fotarbeid” og medtak med ”fjerneste fot”.


    1. Argentina – og den relasjonelle ferdighetsdimensjonen

Fra å presentere fotballspillet endimensjonalt gjennom å se på den enkelte spiller, samhandling, lagtaktikk eller kamputvikling hver for seg, prøver vi å påpeke sammenhenger”.

(Ferdighetsutvikling i Fotball – handlingsvalg og handling, 2002, s. 31)


På dette tidspunkt av oppgaven burde det være unødvendig å gjenta seg sjøl. Derfor stiller jeg heller spørsmålet: Hva kom først? Høna eller egget? Med en flerdimensjonal tilnærming til fotballspillet, er det med andre ord umulig, og heller ikke ønskelig å skille de ulike ferdighetsdimensjonene fra hverandre. De er uløselig knyttet sammen og er gjensidig avhengige av hverandre. Også i Argentinas kamper under mesterskapet i Venezuela sommeren 2007. De argentinske samhandlingsrelasjonene som beskrives i dette avsnittet, kombinerer strukturelle- og individuelle forhold tidligere beskrevet i besvarelsen. For det er nettopp det disse forholdene bidrar til. De gjør oss i stand til å samhandle i møtet med motstanderen under kamp.
Så er det kanskje ikke tilfeldig at den relasjonelle ferdighetsdimensjonen spares til slutt likevel. For vi samhandler faktisk alle under en fotballkamp, både enkeltspillere og hele elleveren. Støtteapparat og innbyttere. Hver og en med sin kompetanse og med utgangspunkt i føringer for hvordan vi ”ønsker å spille spillet”, våre retningslinjer og struktur. Alle elementene i et gjensidig avhengighetsforhold. Akkurat som forholdet til motstanderen. Spillets idé er å score flere mål enn ”de andre”. Det er begge lag enige om. Nå brukes ikke begrepet samhandling for å beskrive dette, men er det ikke nettopp det de to lagene gjør. Handler samtidig i forhold til hverandre i et motsetningsforhold, vinn eller ”forsvinn”. Slik skapes det dynamiske spillet fotball. Så ble undertegnede likevel kvasi-filosofisk slik på tampen.
Forfatteren Simon Kuper forklarer i boken Football against the Enemy (1994) hvordan sovjetisk fotball utviklet seg til å bli en ballbesittende fotball. Kuper hevder at det har sitt opphav i at resultatet i sovjetisk seriespill var gitt på forhånd, hærens- eller politiets lag ble seriemestere. Uansett.
Bad referees give penalty kicks or offsides, but good referees know how to stop an attack while it is still in midfield”

(Simon Kuper: Football against the Enemy, 1994, s. 37)

Oppnådde et lag scoring mot hærens- eller politiets lag, sørget dommeren kun kort tid etter for balanse i regnskapet eller ledelse. Og dette var samtlige involverte kjent med. Spillere, trenere og publikum. Derfor fant spillere og publikum mer glede i å se sitt lag ydmyke motstanderne gjennom ikke å la dem låne ballen eller gjennom tunneler og driblinger. På den måten kunne laget ”vinne” alle andre steder enn i målprotokollen. Den kunne leve sitt eget liv.
Å ydmyke motstandere har også tradisjon i Argentina, sier Terje Liverød i en kronikk i NFTs offisielle organ Fotballtreneren. En kronikk han kaller Hvorfor Argentina er en stormakt i fotball – og hva kan Norge lære? Fotballen, eller drømmen om fotball, er i Argentina en kombinasjon av macho og vakker prosa, forteller Liverød. Fullbyrdet i Argentinas seier mot Serbia & Montenegro 2006. Spesielt ved Cambiassos scoring:
Laget ditt skal latterliggjøre motstanderen som skal nedverdiges av en nærmest arrogant overlegenhet.”

(Terje Liverød i Fotballtreneren – nr. 2 – 2007)


Eller handler det simpelthen om effektivt fotballspill hvor hensikten er å vinne?
Når jeg gjør rede for samhandlingsrelasjoner og kombinasjonsspill som hyppig gjentok seg i Venezuela 2007, skal jeg samtidig forsøke å gjøre dette med henvisninger til strukturelle og individuelle forhold tidligere omtalt. Dette for å vise at det meste henger sammen i fotball.


1   2   3   4   5   6


Verilənlər bazası müəlliflik hüququ ilə müdafiə olunur ©atelim.com 2016
rəhbərliyinə müraciət