Ana səhifə

Vi befinner oss i ett av de mest brutale årene under den franske revolusjonen


Yüklə 26.01 Kb.
tarix27.06.2016
ölçüsü26.01 Kb.




Marats død
Stanken siver inn gjennom et åpent vindu i rue des Cordeliers. Det er varmt i Paris på denne tiden av året, og byen lukter av blod, søppel og ekskrementer. Året er 1793, juli måned, eller messidor i følge revolusjonskalenderen. Fra et vindu i femte etasje høres en samtale. Barn leker, men blir fort hysjet på. Simone Évrard henger nyvaskede hvite laken ut av vinduet. Vinden hviler i dag og stryker bare forsiktig over de kritthvite tøyene. Mange unngår passasjen, andre haster forbi for å kjøpe overpriset brød.
Hvem vil dø i kveld? En herre kikker opp mot vinduet. På andre siden av gaten skuler en kvinne på ham, blir det deg? Han tar seg til halsen.

Vi befinner oss i ett av de mest brutale årene under den franske revolusjonen. Det er lenge siden sanskulottene stormet Bastillen i 1789. I nasjonalforsamlingen, konventet, er tonen fiendtlig mellom girondinere og jakobinere. Girondinerne et moderat syn på revolusjonen og ønsker en fredelig løsning på landets krise. Jakobinerne tvert i mot. Disse radikalerne støttes av borgerstanden og fattigfolk, og får mer og mer makt i konventet.

I 1792 brøt det ut ville tilstander i Paris som gjorde at kongeparet forsøkte å flykte, ble stoppet og kastet i fengsel. Så fulgte en henrettelsesbølge i september, der særlig den katolske kirken nærmest blir tilintetgjort og forbudt, prestestanden henrettet eller deportert, og angiveri og hyppig bruk av giljotinen blir de jakobinske republikanernes hovedgeskjeft.
Jakobinerklubben ledes av Maximilien François Marie Isidore de Robespierre, men triumviratet består også av Georges Jacques Danton og journalisten og vitenskapsmannen Jean Paul Marat. Den gradvise forskjellen mellom jakobinere og girondinere øker stadig takket være Robespierres oratoriske evner, massiv propaganda og girondinernes fordømmelse av septembermassakren og påfølgende henrettelse av kongen. Dette fører til at konventet kvitter seg med girondinerne i mai 1793. Nå legges grunnlaget for Terroren som varer til sommeren 1794 – en periode der over 17000 menn og kvinner blir dømt, og eventuelt giljotinert. En hendelse i et badekar skulle komme til å bli en katalysator for Skrekkveldet, likeledes gjengivelsen. Konventet valgte å dømme Ludvig XVI til døden med et knapt flertall, og i januar giljotineres kongen.

Marie Antoinette sitter i la Conciergerie på Île de la Cité og opplever skrekken fra vinduet. Hun savner barna og er i sjokk der hun konfronteres med venners hoder satt på stake og holdt opp av de skrikende hordene ute ved Seinen. De fattige er som dyr, tenker hun. Som dyr.


Hodene rullet på Ludvig XVs plass. Bøddelen stakkar, utførte bare ordre. De virkelige bødlene arbeidet forut for giljotinen. Informasjon, sann eller usann, spres gjennom aviser og i flygeblad, av en mer og mer totalitær regjering. De har glemt opplysningstidens idealer og begrepene frihet og likhet. De har lagt lokk på Montesquieus maktfordelingsprinsipp og Voltaires ideer. Brorskapet lever dog i ledergruppa, men i sin beruselse vet de ikke hvem som må tas, annet enn at mange må tas, til slutt tar de òg seg selv.
Tilbake til rue des Cordeliers, i et badekar i kobber, finner vi ett av revolusjonens mest kjente ansikt i gang med å skrive ned navn på folkefiender. Alle fattige tror han er deres venn. Han er fryktet av girondinere og adel.
Nå er han syk. Han sover bare to timer i døgnet, og drikker uhorvelige mengder kaffe. På et provisorisk skrivebord ved siden av ham ligger blekk og papir. De siste ukene har han ikke gått ut, men gjort alt politisk arbeid fra leiligheten.

Jean Paul Marat er liten, i slutten av trettiårene, med et reveaktig ansikt. Han er langt fra pen, med sin krummede ørnenese og stive, rødlige hår. Men han er like intelligent som han er nådeløs, og har den djerveste pennen i hovedstaden. Ett år tidligere hadde han sunget de Lisles brutale revolusjonshymne sammen med de andre glødende idealistene: ”Allons enfants de la Patrie le jour de gloire est arrivé”. Men verken stormingen av Bastillen eller massakren i 1792 holdt for Marat. Flere måtte bort, en utrenskning mått til. Revolusjonen hadde veltet eneveldet, men hva hjalp vel det når det fortsatt fantes et aristokrati? Ingen, tenkte Marat, skal eie noe før alle har det nødvendige!

Marat hadde studert både fysikk og medisin, og på grunn av hans enorme arbeidskapasitet og produksjon mottok han stipendiat i Skottland. Han ble sågar slått til æresdoktor i Newcastle og skrev flere vitenskapelige avhandlinger der han diskuterte legevitenskap, satte spørsmål ved Isaac Newtons arbeider, aristokratiet, slaveriet, monarkiet og staten. Han hungret etter berømmelse, og da revolusjonen var et faktum, la Marat legevitenskapen på hylla for saken: nasjonen og folket!

I 1789 grunnla han avisen l’Ami du Peuple hvor han fikk en unik mulighet til å uttrykke sine revolusjonære ideer for et allment publikum. Men han innså at det var fiender overalt, og var blitt tvunget til å flykte flere ganger.




Marat angret ikke, men tiden der han gjemte seg i kloakken under Paris, hadde fanden i meg kostet. Han hadde ervervet en hudsykdom; en ekkel sådan. Akkurat hva han led av visste han ikke, annet enn at han var særdeles allergisk mot hvete, og måtte holde seg nær badeværelset for å lindre plagene i et medisinsk bad. I det siste hadde han gitt audiens nesten utelukkende på badeværelset. Rundt hodet surret han gjerne et stykke tøy duppet i eddik for å fri seg fra kløen og smerten.

Hudsykdommen var forferdelig. Det var som om huden prellet av for hvert ord han skrev, og han skrev mye. Ord for ord, komma for komma, han kjente dem alle på


kroppen. Enkelte dager gikk han kun ut av badet for å
Selvportrett, Jacques-Louis David, 1794, wikipedia commons
hente kaffe, og klarte ikke å følge opp rollen sin som representant i konventet. Ordene etset, de verket og det ble ikke bedre – det ble rett og slett aldri bedre, men i dag hadde han i hvert fall bedre pust.

Han vrir seg, det stikker i hodet, og han banner høyt, tar frem pennen og skriver ned: Rouget, Bresset, Courvet…


Den 12. juli 1793 dunker det på døren nedenunder. Utenfor står en mann som skulle komme til å levere noe av den fineste kunsten fra revolusjonen og napoleonstiden. Ansiktets høyre side er deformert fra en fekteduell, det er skjevt, henger litt nedover, og han sikler når han snakker. Han kan ikke lenger spise ordentlig, og er uartikulert når han taler.

Mannen heter Jacques-Louis David. David var jakobiner og ansvarlig for revolusjonspropaganda. I tillegg var han god venn av Marat og åndsfrende i nasjonalkonventet. Også han hadde stemt for henrettelsen av Ludvig XVI og hundrevis av andre.

David kommer inn denne ettermiddagen for å lette vennens redaksjonelle hjerte. Der finner han Marat, i badekaret, med et stykke papir i hånden, og med huden nærmest på vei fra kroppen for å frigjøre seg for å leve sitt eget liv. David forskrekkes av tilstanden og spør hvordan han har det.


  • Det er ikke helsen som plager meg mest.

  • Hva plager deg?

David tørker seg rundt munnvikene.

  • Det som plager meg er de som har for mye. Det vet du, mon ami. Nå flykter girondinerne. Feigingene drar vestover, mot Caen.

  • Vi har de under kontroll, mon ami. Har du skrevet noe mer?

Han lener seg frem og finner arket med navn på de som må henrettes øyeblikkelig.

  • Står det ikke flere hundre her?

  • Fire hundre, jo. Du ser rett, min venn. Skal vi komme videre, må de dø.



Lukten av kaffebønner og sitronskall kveler nesten det David ikke vet om er stanken av urin eller eddik. Han ser seg om i rommet. For en scene. Det er som om mannen i badet bærer sitt indre ytterst – blod, sener og tretthet. Han er stygg, men gir alt for Frankrike! I ryggen har den nakne mannen et laken for å støtte opp hodet, gulvet er flekkete. Et trebord med skrivesaker står ved siden av. David tar inn over seg alle detaljene. Kobberkaret, sårene, det monumentale tapetet, lite vet han at han allerede i morgen skal få bruk for alle detaljene.




9. juli 1793 var oldebarnet av den franske forfatteren Pierre Corneille, Charlotte Corday, på vei til Paris. Hun kunne ha fylt 24 år samme måned og forblitt en helt ukjent jomfru fra Normandie, hadde hun ikke insistert på fullføre sin plan å reise til Paris denne dagen. Men hun måtte; nå hadde den giftige Marat drevet ut girondinerne fra konventet, og Corday visste at nye massakrer og menneskeforfølgelser følge. I mademoiselle Cordays øyne var Marat den verste folkefienden av dem alle – han måtte henrettes. I korsettet hadde hun Charlotte Corday, anonym, wikipedia commons

gjemt pass, penger og et brev tilegnet Marat.

Marie-Anne-Charlotte de Corday d'Armont var av herskapelig avstamning og etter sin mors død tilbrakte hun barndommen i klosteret Abbaye-aux- Dames i Caen. Faren beskrev henne som en besluttsom kvinne med meningers mot, ofte oppslukt av bøkenes verden. Onkelen hennes, Abbé de Corday, skal sågar ha uttalt at hun hadde fra den spede barndom hadde en manns karakter.

Men onkelen utsagn var kan hende formet av ettertiden for hennes feminitet var det liten tvil om. Hun vokste seg frodig, og til tross for hennes lange litt hesteaktige ansikt, ville nok mange kalt henne vakker. Hun var svært belest og hadde hang både til opplysningsfilosofi og klassisk dannelse. En høyreist adelsmann i Caen forelsket seg og fridde til henne, men hun avsto fordi hun, ettersigende, ønsket å gi alt for landet sitt. Det sies at hun kom i kontakt med girondinere i Caen som frigjorde opplysningsidealene i henne og tente hennes politiske engasjement.

Dette engasjementet, patriotisme og kanskje en porsjon eventyrlyst, drev henne til Paris i juli måned. Da hun kom frem, la hun seg inn på Hôtel de Providence før hun gikk for å kjøpe seg en kniv. Deretter satte hun seg ned og skrev et brev som forklarer hvorfor Marat måtte dø før hans planer om å likvidere ytterligere personer trådte i kraft. Brevet er til hennes elskede far.
13. juli 1793. Planen var klar. Hun hadde sporet opp adressen hans og fått rede på at han holdt seg mest hjemme. Tidlig morgen den 13. juli går hun til hans hjem og ber om audiens, men blir avvist av husfruen Simone Évrard. Dernest forfatter hun et brev der hun gir seg ut for å være på hans side. Hun lover navn på girondinere, som har flyktet til Caen, dersom han går med på å møte henne samme kveld. Klokken halv syv på kvelden lukker Marats kone Corday noe motvillig inn til ektemannen, det er nesten for lett til å være sant.


  • Så, du har navn på girondinere i Caen, hvilke?

  • Buzot, Barbaroux, Louvet, Pétion, Guadet…

Marat setter seg opp i karet og noterer ned navnene med sirlig håndskrift. Han smiler fornøyd og sier:

  • Om ikke lenge skal de giljotineres!

Det svartner for henne. Hun trekker kniven fra korsettet og hugger den i ham av full kraft. Marat roper på hjelp:

  • Redd meg, min kjære venninne!

Inn stormer kvinnene med hustruen Simone Évrard i spissen, noen menn som har sittet ute i stuen og diskutert, folk fra gaten som har hørt ropene. Naboen, en tannlege som gjør sitt beste for å bandasjere Marats knivstikk, konstaterer at hjertet ikke slår, og mens de trekker Marat opp fra karet, springer Charlotte mot døren, og hustruen kaster seg over henne. Hendene blir bakbundet med filler fra de blodige lakenene. Hun forsøker å reise seg igjen, vrir seg unna for å flykte på ny, men blir slått ned av en stol og det med en slik kraft at korsettet nesten sprekker og et brev kommer til syne. Politiet har ankommet åstedet, og en betjent strekker hånden sin frem mot brevet, men hun vrir seg hastig bakover i blyghet og korsettet sprekker, brystene kommer helt til syne og et brev faller ut. Hun blir bestyrtet, og rødmende trygler hun om å få hendene løs slik at hun kan ordne seg. De lar henne kle seg igjen, og hun smetter på seg hanskene for å skåne de blodige håndleddene. Charlotte Cordays trekkes med til fengselet gjennom folkemengden i lynsjestemning, og fire dager senere blir hun giljotinert.

Illsinte parisere bivånet giljotineringen, én av disse var en mann ved navn Legros. Da hodet var av og lå i korgen, hoppet han opp på platået, tok hodet etter håret og ga det en ørefik. Forbløffede tilskuere kunne i ettertid fortelle om den uvanlige hendelsen, noen av dem sa sågar de synes de så ansiktet til Corday rødme.

Liket ble slengt i en skyttergrav, for øvrig den samme som Ludvig den XVI skal ha blitt slengt i tidligere samme år. Om hodet fulgte med kroppen eller ikke? Derom strides de lærde. Rykter ville ha det til at den unge soldaten Napoleon fikk det.

Cordays knivdrap fikk kolossale følger for Frankrike, særlig for kvinnene. Hadde hun gjort dette alene? Dette hersket det tvil om, så dagen etter halshuggingen forlangte noen jakobinere å obdusere liket for å kontrollere om Corday virkelig hadde vært jomfru, eller hadde blitt lokket til udåden av en mannlig elsker. Kanskje håpet de at en mann sto bak det hele, kanskje ikke, men obduksjonen kunne fortelle at hun var jomfru. Som følge av dette ble det bestemt at kvinner ikke lenger kunne delta i revolusjonen. Det ble fortgang i henrettelsene, også med hensyn til Marie Antoinette som ble dømt til døden av revolusjonstribunalet 16. oktober samme år.


Pariserne krever hevn, og Marat hylles som martyr. Nå blir han selve symbolet på folkets revolusjon, og Robespierre beslutter å la Jaques-Louis David utarbeide Marats begravelse. Dagen etter blir han kalt inn til konventet, og får den ærefulle oppgaven å arrangere apoteosen i revolusjonens ånd. Han bestemmer seg for å male Marats død.

Gravferden den 16. juli er en storslagen oppvisning fra Le jardin des Tuileries over Pont Neuf til Panthéon. Liket stilles ut, opprinnelig tenkt i et badekar, men på grunn av hudens tilstand, må han ligge tørt, bare litt vann blir kastet på nå og da for å påminne om badekarscenen. Han ligger på lit de parade i bar overkropp for å synliggjøre såret. Marquis de Sade holder gravferdstale og fattige parisere, og politiske frender, er der. Til tross for revolusjonens mangel på religiøsitet, sammenligner de Marat med Jesus –en folkets venn. Marats hjerte, som skulle symbolisere folkets hjerte, var blitt skåret ut og lagt i en kongelig vase av agat. Nok en prosesjon blir holdt. Denne gangen går lovprisningen gjennom Luxembourghagen, også denne prosesjonen i regi av David.


15. november 1793 vises Davids bilde frem for konventet. De er fra seg av begeistring, det propagandistiske bestillingsverket er et retorisk mesterverk!

Marats hustru hadde lånt David de fysiske detaljene fra badeværelset, blant annet badekaret, men maleren selv måtte tenke tilbake til den 12. for å iscenesette bildet. Gjengivelsen er dog langt fra noen avbildning. Maleriet er sakralt og fredelig, og gir assosiasjoner til en mild og opphøyd revolusjonær. Martyren ser uskyldsren ut i sitt bad der han ligger med hodet mot siden, ustanselig i sitt arbeid for folket med pennen i hånd.


Bakgrunnen er sort, og Marat, brevene og skrivebordet er i et gyllent lys. Han er drapert i hvite laken, og de lukkede øynene Marats død, Jacques-Louis David, 1793, wikipedia commons

samt såret gir allusjoner til Jesus da han tas ned fra korset. Armen ligger utstrakt bortover langs karet, og trekker tanken mot Michelangelos hånd i Skapelsen. Kniven ligger på gulvet, synlig.



Hudsykdommen er borte og mannen ser ung ut. Dette er et portrett av en sterk og vakker mann som ofrer seg for folket. To brev synes, ingen stemmer helt med den historiske virkeligheten. Det ene er Charlotte Cordays brev til Marat med modifikasjoner der ”deres godhet” er lagt til. I det andre ønsker David å fremvise Marats, og dermed revolusjonens, glødende engasjement for folket. Det står skrevet noe slikt som: ”Gi denne assignat til moren med fem barn hvis mann døde mens han forsvarte landet”. Det hadde vært ønskelig om det var slik Marat tenkte, men det gjorde han ikke. Henrettelser og angiveri ble hans bane, og mot slutten fikk han kanskje utløp for smertene gjennom hatet og bitterheten. Det var ikke den fattige enken han hadde i tanken på dødsleiet, det var han selv. Bare ett år senere, dør både hans ettermæle og hans likesinnede. Liket fjernes liket fra Pantheon og Marats navn forbys. Skrekkveldet er over.

Jacques-Louis David udødeliggjorde både den franske revolusjonen og Marat for oss, og det hører med til historien at det nesten kostet ham livet. Etter at Robespierre falt i 1794, ble han fengslet, men kom fra det i live. Han fikk en ny karriere som hoffmaler for Napoleon i 1799, men ved Napoleons fall, flyktet han med Marats død til Brussel hvor det den dag i dag kan beskues på Musée des Beaux-Arts.


Verilənlər bazası müəlliflik hüququ ilə müdafiə olunur ©atelim.com 2016
rəhbərliyinə müraciət