Metodeforelsninger, grunnfag psykologi
|
|  Yüklə 48 Kb.
|
|
METODEFORELSNINGER, GRUNNFAG PSYKOLOGI Andre forelesning Tema - Etiske retningslinjer i forskning Introduksjon til feltet Viktigheten av å kjenne til de etiske prinsippene for vitenskapelig aktivitet kan ikke fremheves nok. Historien har vist at hva som har vært akseptabel forskning etisk sett har vært svært avhengig av den kultur forskningen opererer innenfor. Jens Bjørneboe har i sin roman "Før hanen galer" gjort rede for tyskernes forsøk på mennesker under den andre verdenskrig og de sjelskvaler en av de ledende legene ved forskningsstasjonen led under i sitt arbeid. Bjørneboe beskriver blant annet i boken gjennomføring av de grusomste kuldeforsøk, injeksjoner av virus og bakterier i kroppen, og transplantasjoner av lemmer på jødiske internerte. Alt dette var gjort for å komme de tyske soldater til gode. Innenfor Nazi-regimet var denne typen forskning ikke i konflikt med de etiske retningslinjer fordi systemet vurderte forsøkspersonene som "undermennesker" som ikke hadde fullverdige humane kvaliteter. Mesteparten av disse forsøkene har i dag stort sett historisk verdi, men noe av den medisinske forskningen som ble gjort under Hitlers Nazi-regime har kommet menneskeheten tilgode også i dagens moderne samfunn. Blant annet fremstilte regimet flere ulike legemidler og rusmidler som også benyttes i dag. Metadon, et kunstig fremstilt morfin, som tyske frontkjemperne fikk, brukes i dag i behandlingen av heroinmisbrukere og i noen tilfeller i smertebehandlingen av kreftpasienter. Fordelen med metadon er at stoffet virker lengre og er billigere enn morfin. Ulempen med metadon er at den er svært avhengighetsskapende. Det er vanskeligere å kutte metadon enn heroin. Det var en del seriøse vitenskapsmenn og kvinner som arbeidet for det tredje riket før og under andre verdenskrig. Noen av disse begikk og var ansvarlige for direkte inhuman behandling av fanger i forskningsøyemed, det være seg sigøynere, kommunister, intellektuelle eller jøder. 1. I hvilken grad kan man si at disse vitenskapsmennene og kvinnene handlet ut fra sin personlige overbevisning uten press fra de militære overordnede? 2. Er det grunn til å tro at forskere i dagens samfunn ikke vil gjøre det samme som forskere under nazi-regimet? 3. Vil forskeren bøye seg for autoriteten enda en gang? Ser vi eksepler på dette i dag (Irak og Kina)?
- fikset loddtrekning, en "lærer" og en "elev" (vis bilde av eleven) - undersøke om bruk av straff i form av strømstøt virket positivt på hukommelsen - Strømgenerator 15-450 Volt, 15 Volts intervaller - Liste med ordpar-assosiasjoner (det første ordet ble lest opp sammen med fire alternativer. "Eleven" skulle da velge alternativ 1-4 og trykke en knapp. Inter svar var synonymt med galt svar. - feedback fra "elev" i form av stønn, rop, banking, og smerteskrik) - Det ble øvet et mildt press på FP. De ble vennlig oppfordret til å fortsette og forsikret om at støtene ikke førte til noen vevsskade. - I basisbetingelsen ("elev" i annet rom, kunne høre "eleven") ga 65% av FP 450 volt støt. - De fleste av FP trodde de hadde drept "eleven" - Hverken psykiatere, studenter eller vanlige arbeidere greide ikke å predikere den atferd som ble vist i laboratoriet. Ingen trodde forsøkspersonene ville gi mer enn 300 volt, som var trinn 20 på en skala på 30.
I liknende tilfeller kan korrekt informasjon til forsøkspersonene gjøre at utvalget blir skjevt og ikke representativt for populasjonen utvalget er trukket fra. I en undersøkelse om mobbing i Bergen som jeg var med og gjennomføre våren 1997 og 1998 var det flere foreldre som ikke ga godkjenning til at deres barn skulle være med fordi barna slet med problemer knyttet til mobbing (depressive tanker og lavt selvbilde). Ved å svare på spørsmål om mobbing trodde foreldrene at barna ville få det vanskeligere ved at de ble minnet om noe de prøvde å komme seg ut av på en eller annen måte. Forsøkspersonene ble utsatt for et sterkt press som kunne hatt psykologiske langtidsvirkninger. Hva tenkte deltakerne om seg selv. Var de drapsmenn og sadister? Milgram foretok en såkalt "debriefing" av forsøkspersonene. Det vil si en gjennomgang av forsøket, intensjonene bak det, reaksjonene til deltakerne m.m. Han foretok også en oppfølging av FP noen måneder etter for å kartlegge eventuelle senreaksjoner. I all hovedsak var tilbakemeldingen fra deltakerne at forsøket hadde vært en positiv opplevelse og at de hadde lært noe om seg selv ved å delta. Kun 1% rapporterte at forøket hadde virket negativt på dem. Milgram er blitt kritisert bl.a. av Baumrind for at debriefingen ikke var grundig nok. Selv om Milgrams lydighetsforsøk beveger seg på kanten og kanskje litt over kanten av dagens etiske retningslinjer for forskning, er det også at annet moment vi må ta med i betraktningen. Denne forsøksserien har på en elegant måte "holdt et speil opp for menneskeheten" og avdekket hvilke betingelser som må være tilstede for at vi som enkeltindivider vil adlyde autoriteter. Selv om lydighet kan beskrives som en allmenngyldig dyd og en forutsetning for ethvert velorganisert samfunn, og at det på denne måten er en integrert del av vår personlighet i større eller mindre grad, er det ikke tvil om at i Milgrams forsøk var det faktorer i situasjonen som overstyrte den enkeltes individuelle lydighetstrang og moralstyrke. I noen forsøksbetingelser var den totale lydigheten over 90% og man kan trygt si at de individuelle forskjellene mellom deltakerne var visket ut av kreftene i situasjonen. Uten Milgrams forsøksserie ville menneskeheten kanskje vært mer eller mindre uvitende om hvilke forhold som fremskaper lydighet i produksjonen av såkalte "aggressive eller ondskapsfulle" handlinger. Vi ville bare kunne forholde oss til naturalistiske studier av hvordan maktstrukturer fungerer i krig og fredstid. I slike studier ville vi ikke kunnet isolere faktorene tilstrekkelig til å utelukke at f.eks. personlighet som en avgjørende faktor for lydighet. Teknikken "å føre forsøkspersoner bak lyset" har vært og er spesielt utbredt innen sosialpsykologisk forskning. Innenfor andre deler av psykologien som måler personlighet, hukommelse, persepsjon, emosjoner, prestasjoner og evner, m.m., er behovet for slik forleding ikke tilstede i samme grad og derfor ikke nødvendig. Men fordi mennesket er seg selv bevisst og reflekterer over sin egen sosiale aktivitet, kan det være påkrevd under visse typer sosialpsykologiske forsøk å skjule forsøkets virkelige intensjoner. Alternativer til å forlede forsøkspersonene kan være "rollespill" (problem med overføringsverdien), "simulering" (Zimbardos fengselsstudie i Standford) og "spille med åpne kort" (ærlige eksperimenter). De etiske retningslinjer for psykologisk forskning er gitt av the American Psycological Association (APA) og er beskrevet i deres Ethic Code anno 1992. I Norge er det regionale forskningsetiske komiteer, Datatilsynet og Norsk Sentralt Dataregister (NSD) man må forholde seg til, og søke godkjenning hos, dersom man vil gjennomføre en ikke-anonym undersøkelse eller en undersøkelse der det stilles spørsmål omkring følsomme tema som f.eks. seksuelle erfaringer. Andre etiske aspekter ved forskning: Privatlivets ukrenkelighet og konfidensialitet: Enhver forsker har visse forpliktelser overfor de han eller hun samler inn data fra. Forskningen skal ikke krenke den enkeltes privatliv. Observasjon av spesielt private handlinger som toalettbesøk, masturbasjon og seksuell omgang er klart over grensen til det akseptable når identiteten på de det forskes på er kjent. Man kan derimot stille spørsmål om slike forhold på spørreskjema under forutsetning av at svarene enten er anonyme eller konfidensielle. Anonyme skjema er helt uten identifikasjon; intet navn, initialer eller nummer som kan spores tilbake til enkeltindivider. Noen ganger kan det være helt umulig å sikre anonymitet, og da er det ikke forsvarlig å gjennomføre undersøkelsen. F.eks. hvis jeg ville undersøke de ansatte ved psykologisk institutts seksuelle relasjoner til studentene i løpet av ett år, ville jeg raskt kommet opp i vanskeligheter. Ikke fordi temaet i seg selv er følsomt, men fordi jeg ville kunne identifisere enkeltpersoner på bakgrunn av alder, kjønn og stilling i et lite miljø som ved dette lærestedet. Konfidensialitet sikres gjennom en kodesystem. Hver enkelt forsøksperson får sitt eget nummer. Spørreskjemaet som blir levert ut eller sendt i posten inneholder kun dette nummeret. Forskeren plikter å oppbevare listene som knyttet person og nummer sammen på en forsvarlig måte, nedlåst og utilgjengelig for allmennheten. Slike navnelister skal slettes når det ikke lenger er bruk for dem. Ved oppfølgingsundersøkelser, der det innhentes informasjon ved flere tidspunkt, er det helt nødvendig å operere med navnelister. Forskning på spesielle populasjoner: Barn kan ikke delta i undersøkelser med mindre deres foresatte gir aktivt skriftlig samtykke til det. Datatilsynet sier at ungdomsskoleelever selv kan bestemme om de vil være med på en spørreskjemaundersøkelse eller ikke. Andre populasjoner som sinnslidende, psykisk utviklingshemmede, og fengslede kan heller ikke delta i forskningsprosjekter uten at deres verger eller andre som har ansvaret for dem gir sitt aktive samtykke. Det er ikke nok å sende brev om undersøkelsen og tro at de som ikke svarer sikker vil være med. Kun de som svarer "JA" kan delta i undersøkelsen. Forskeren forplikter også overfor deltakerne å informere om de resultater og konklusjoner som han eller hun trekker fra sin forskning. Dette kan gjøres enten gjennom skriftlig meddelelse pr. brev, gjennom informasjonsmøter, eller gjennom media. Det siste er mest vanlig. Det som her er viktig er at forskeren oppfyller de løfter han eller hun gir forsøkspersonene når de sier "JA" til å delta i undersøkelsen. Brudd på slike løfter kan føre til manglende tillit til forskerstanden i befolkningen for øvrig. Forskere som undersøker spesielt følsomme tema som f.eks. seksuelle overgrep, voldsbruk i hjemmet, og ufrivillig barnløshet (for å nevne) noen plikter å tilby hjelp og støtte til de som deltar i undersøkelsen. Dette har sammenheng med de minner spørsmålene vekker og som noen av respondentene trenger å bearbeide. I en spørreskjemaundersøkelse av opplevde seksuelle overgrep blant Trondheimsstudentene høsten 1990, ble alle aktuelle hjelpeinstanser i byen alarmert om forventet pågang som et resultat av undersøkelsen. Vi som gjennomførte dette studiet informerte på forsiden av det anonyme spørreskjemaet hvilke instanser de kunne ta kontakt med dersom de ønsket noen å snakke med. Forskning på dyr: En vesentlig andel psykologiske studier gjennomføres på dyr. I al hovedsak dreier dette seg om rotter, mus og fugler (95%). Grunnlaget for at dyr benyttes i forskningen er at mange biologiske og sosiale prosesser hos dyr er sammenlignbare med prosesser hos mennesket. Darwins utviklingslære legger til grunn at dyr og mennesker ansees som gradsforskjellige og ikke vesensforskjellige selv om de tilhører ulike arter. Liksom det finnes etiske retningslinjer for hvordan forskeren skal forholde seg til sine forsøkspersoner, er det strenge krav til hvordan dyr skal behandles mens de er i fangenskap (APA, 1986). De skal ha nødvendig pleie og omsorg. De skal ha trygt sted å være, tilstrekkelig med mat og renhold. Det er vanlig at forsøksdyr koses med regelmessig og stimuleres til lek og aktivitet. Forsøksdyr skal ikke utsettes for unødig grufulle og smertefulle opplevelser. Dersom det skal foretas operative inngrep på dyr skal de ha nødvendig smertelindring (anestesi). Dersom det er nødvendig å avlive dyrene skal dette skje på en rask og smertefull måte. Uredelighet og svindling med resultater: Det finnes retningslinjer for fabrikkering av resultater. Heldigvis forekommer slikt sjelden, men noen historisk kjente eksepler finnes. Sir Cyril Burts intelligensforskning er kanskje det mest kjente. Burt forsket på intelligens hos eneggede tvillinger som var fostret opp hver for seg. Det dreide seg om omlag 60 tvillingpar. Det han fant var at tvillingparenes intelligens var forbausende like selv om de fra spebarnsalderen hadde helt ulike miljøerfaringer. Dette tok han til inntekt for at miljøpåvirkningen vi utsettes for er av liten betydning for utviklingen av vår intelligens. Senere kom Burt med flere resultater som underbygde hans opprinnelige konklusjoner. Problemet var bare at selv om antallet tvillingpar som inngikk i analysene steg fra 60 til over 100 var korrelasjonsmålet som var oppgitt nøyaktig det samme!! En forsker ved navn Kamin (1974) avslørte Burts oppfølgingstudie som bløff og trolig basert på fabrikkerte data. Ettertiden har dog vist at Burt konklusjoner om intelligensens arvelighet er holdbare, men Burts navn er svertet for alltid og hans resultater omgås med forsiktighet og tas i kun med tang. En velkjent måte det svindles med resultater på er å unnlate og rapportere funn eller dekke over funn som kan velte konklusjonen av undersøkelsen. Her kan nevnes Rosenthal og Jacobsen (1968) eksperiment "Pymalion in the Classroom". I deres rapport (bok) stemmer konklusjonen og sammendraget ikke overens med resultatene inne i boken. Studenter og andre som bare leser sammendraget blir forledet til å tro at lærerens forventninger til elevene påvirker deres prestasjon i vesentlig grad, mens resultatene ikke viste signifikante forskjeller. Man er også kjent med at seniorforskere i gode vitenskapelige posisjoner unnlater å nevne hvem som har bidratt til forskningsresultatene, og at de setter seg selv først i rekken av de som publiserer sammen, selv om deres bidrag er minimalt. OPPSUMMERING FORSKNINGSETIKK: Man må som forsker veie de fordeler og ulemper som forsøket avstedkommer. Som vi har sett eksisterer det klare etiske retningslinjer for hva man kan tillate seg som forsker. Disse retningslinjene er likevel ikke helt vanntette og fungerer ikke som absolutte krav til forskeren. Blant annet har vi nevnt at det i noen tilfeller, spesielt innen sosialpsykologisk forskning, nødvendig å føre forsøkspersonene bak lyset og ikke røpe studiets egentlige hensikt. Vi har også sett et Milgrams forsøksserie på lydighet overfor autoriteter kan forsvares selv om deltakerne utsettes for et meget ubehagelig press som kan føre til psykiske reaksjoner senere. Kontroversielle forsøk kan forsvares fordi bidrar til utvikling av menneskets kunnskap om seg selv, de bidrar til å føre forskningen videre, de bidrar til sosiale reformer f.eks. i skolen, de bidrar til løsningen av en medisinsk gåte, m.m. Apropos - Når det gjelder Milgrams forsøk, er dette gjentatt (replikert) i flere land i moderne tid med stort sett de samme nedslående resultater. Dette styrker antakelsen om at de funn Milgram rapporterte ikke skyldtes hans utvalg, eller spesielle faktorer i hans forsøk (Smith & Bond, 1993; s.19-22). SPØRSMÅL TIL SALEN: 1. Er det uetisk å forske på sine egne barn? (observasjon vs. eksperimenter) 2. La oss tenke oss at en forsker ønsker å finne ut hvor sterkt hans to uker gamle spebarn er. Han tar da og fester barnets lemmer fast i gulvet med pakketape og setter seg i en stol for så å observere om barnet greier å slite seg løs. Er dette uetisk fra et forskningsmessig synspunkt, og i så fall, hvilke brudd på de etiske retningslinjer er dette? Hva er det her egentlig snakk om? |